Karens krok

Det skjer jo søren meg hvert år nå. Snøen altså. Den kommer ikke til jul. Neheheeei da… Jula er grønn og våt. Nissen må bytte fra slede til bil snart. Men kommer den i januar da? Eller februar? I vintermånedene? Niks. Da regner det. Kaldt og surt vinterregn, med stormkast og vrengte paraplyer.

MEN! Hva skjer når kalenderen endelig bikker mars, den første vårmåneden, når snøklokker og krokus står i full blomst, påskeliljene knopper seg og dagene blir lengre? Joda – DA kommer snøen vettu. Og fryser i hjel de søte, små blomstene. Lager brunt byslaps i gatene og er bare til bry. Det skal sies: Jeg liker ikke snø. Slik sett er det litt småkjipt å bo i Norge. Jeg er absolutt ikke født med ski på bena; jeg syns langrenn er drepende kjedelig og kan ikke for mitt bare liv fatte at folk oppsøker fjellet og metervis med snø i påska når våren endelig er kommet.

Det skjedde igjen i morges. I går satt jeg ute i sola med kaffe mocca og Morgenbladet, i dag vasser jeg i slaps. Pokkers snø. Den bør søren meg være borte til jeg reiser hjem på påskeferie, for da skal jeg prøvekjøre lillebrors sportsbil.

Ja, forresten.. Jeg bør vel nevne vervene mine. Sånn at folk kan sette meg i politisk bås og slikt.

 - Leder i Bergen Senterstud (sammen med Anja!)

- Nestleder i Hordaland Senterungdom

- Styremedlem i Studentsamskipnaden i Bergen

- Grøn Liste-representant (lista Bergen Senterstud stiller til studentrådsvalget ved UiB)

- 9. vara til kommunestyret i Aure kommune (OK da, denne tok jeg bare med på gøy:)

Ellers har jeg hatt små 0g store verv innen studentpolitikken, f.eks. som fagpolitisk ansvarlig i NSU Bergen i fjor.

Akkurat nå jobber jeg i tillegg som organisasjonssekretær i Hordaland Senterparti, men jeg har strengt tatt bare 4 arbeidsdager igjen…

Og så er jeg liksom heltidsstudent da. Tida flyr, og bacheloroppgaven skal være ferdig i mai. Jaddah..

Noen har De 10 Bud, andre har Koranen. Selv har jeg Nordahl Grieg:

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm
-vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.
Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Har alltid vært utrolig fascinert av dette diktet, og det har i det siste gått opp for meg at det i stor grad tilsvarer min livsfilosofi på et vis.. Denne brennende troen på mennesket og dets verdi, og det å kjempe med kunnskap i stedet for våpen, er budskap som treffer meg midt i hjerterota. Jeg er uttalt pasifist, og har ikke tro på at vi løser konflikter med mer krig og uenighet. Så fra nå av, når mine militærglade sentervenner skal debattere forsvarspolitikk med meg, skal jeg konsekvent og uten unntak svare med Til Ungdommen-strofer: “Krig er forakt for liv. Fred er å skape.”

(Liten kuriositet til slutt: Diktet ble i sin tid skrevet til NSU:) Artig for en liten NSU-pamp som meg!)