Karens krok

I dag var en fin dag.

Man skal jo liksom ikke like mandager, men jeg er litt glad i den fresh start-følelsen den alltid bringer med seg. Jeg liker en ny start. Helga er full av utskeielser i alle slags syndige former – noe jeg forsåvidt setter veldig stor pris på der og da og ikke har noen planer om å slutte med – mens på mandag er alt slettet. For mye Cava på lørdag? Forrige uke det. Burde ikke sendt den meldinga, sa du? Helga, ferdig med den. Pottis på søndag? Vel, denne uka skal jeg trene uansett. På mandag ser man framover.

Men altså: i dag. Det skal innrømmes at man under uheldig påvirkning av enkelte medlemmer av kollektivet (les: den mannlige) ble sittende oppe aaaaaltfor sent og diskutere solsystemet (!), legalisering eller avkriminalisering av hasj og annet lurt, slik at jeg ikke akkurat kom meg opp halv 8 som jeg tenkte. Men det er greit det, politisk kvarter kan man alltids høre på podcast senere (hurra for podcast forresten!). Så ble det en behagelig rolig morgen da, med kaffe i koppen, kultur på radioen og nyheter på PC’en. Og så ble det finere vær enn meldt. Så kunne jeg ha på meg Converse i stedet for støvler, samt den fine, fine nye trenchcoaten min som jeg kjøpte i stedet for regnjakken jeg strengt tatt burde kjøpt – under en slags villfarelse om at trenchcoater også tåler regn. (Noe de forsåvidt også gjør, så lenge det er snakk om f.eks. Oslo-regn og IKKE Bergensregn.) Og så har jeg knallrød neglelakk på fra lørdag. Og er det noe som gjør en dag bedre, er det nettopp knall røde negler.

På lesesalen fortsatte hverdagstriumfen. Alt gikk helt strålende, jeg kom på mye smart til masteroppgaven (som jeg fikk skrevet ned til og med), leste mye og effektivt, kaffen var god, jeg leste en veldig fin tekst i Atrium (HF sitt studentmagasin) i lunsjen og fikk tak i alle bøkene jeg tenkte å låne på biblioteket. Dessuten regnet det slik at jeg likesågodt ble sittende lenge og tok igjen all den tapte tiden fra den sene morgenen min. Hah, ta den alle dere morgenfugler og A-mennesker!

Og så fikk jeg sendt reiseregningen min til UHR, slik at det straks detter inn 2000 kroner på kontoen min. (Som DESPERAT trenger påfyll. Intet nytt under solen der, med andre ord…)

Hjemme hadde jeg fått sakspapirene til første LS. Ok, det er kanskje ikke sånn kjempestas, men jeg gleder meg faktisk til møtet og var nysgjerrig på å se hva og hvor mye vi skal diskutere. Det blir nok litt.. Hilsen pampen. Kremt..

Resten av kvelden var det sosialisering med kollektivet. Hyggelige folk, altså. Og nå blogg. Og det var den mandagen.

Det var en fin dag.

(Og verdens mest meningsløse blogginnlegg, men det gjør ikke noe – jeg liker å sette pris på de små gleder i livet. Tenk.)

Bloggen lider av studentlivet tydeligvis. Vel, vel. Her kommer i alle fall litt oppdateringer siden sist.

Først av alt; jeg bor i Bergen igjen. Sært, men veldig hyggelig! Lien er mitt nye hjem, som jeg deler med 3 andre hyggelige studenter. Og så har jeg flyttet inn på min gamle lesesal, Lindstrøms. Man er da blitt «heltidsstudent» igjen. Det er fint det og, men jeg savner min gode, gamle studiekamerat Steinar da. Men ja, det går i lesing, tenking, kaffedrikking og smugkikking på han søte, blonde på innerste rekka. Godt, gammel lesesalsliv altså. Føles nesten ikke som om jeg har vært borte. (Noe jeg egentlig ikke helt liker, siden jeg strengt tatt har vokst mye som person på året mitt i Oslo, for å si det på en litt klein, selvhjelpsbok-måte…)

Anyways – jeg gjøre mye annet enn å studere da. Altfor mye, strengt tatt. Føler meg som ukependler til Oslo med all denne studentpolitikken. Men nå er det jo alltid veldig, veldig kjekt å komme til Oslo igjen da, så jeg klager ikke… Dessuten skal jo jeg og faggjengen min få utforme politikken til Norsk Studentorganisasjon på både dimensjonering og organisering av høyere utdanning samt utdanning og forskning. Kommer vi til å jobbe oss ihjel? Ja. Blir det utrolig bra politikk av det? Ja. Så er det verdt det? Ja. Håper jeg. Moro blir det uansett!

Og så var det denne partipolitikken da, som jeg helt har lagt på hylla. Men så klarer jeg jo ikke slutte å mene ting..så da får jeg få det ut her.

Først av alt: statsrådgavehysteriet. Jada, jada, klart de skulle rapportert det og skattet og ikke tatt i mot dem in the first place og alt det der, men come on; de har sagt unnskyld, det skal bli strengere rutiner – bli ferdig med det! Det er så ufattelig mange vitkigere ting som skjer her i verden mediene kunne skrevet om! Samme dag som Magnhilds omstridte armbånd var førstesidestoff i omtrent samtlige medier dukket følgende nyhetssak opp på dagbladet.no (som jeg for en gangs skyld faktisk sjekket den dagen): http://www.dagbladet.no/2010/09/10/nyheter/afghanistan/utenriks/krigsforbrytelser/13324058/ Hva med å skrive litt mer om hva som faktisk foregår i Afghanistan, hvor soldater vi liksom er allierte med slakter uskylde sivile og tar fingrene deres som jakttroféer? Eller hva med å skrive om hva som skjer etter flommen i Pakistan? Eller har de kanskje på magisk vis fått ordnet opp i alt siden vi ikke hører noe mer om dem? Og hva med en kritisk sak om nykolonialiseringen av Afrika, hvor Kina og India sikrer seg jordbruksareal for å fø egen befolkning, når afrikanerne åpenbart trenger denne jorda og maten selv? Dette er bare tre av omtrent en milliard viktigere ting media kunne brydd seg med heller enn noen smykker og tepper.

En annen sak er disse kraftlinjene. Jeg er selvsagt mot godt synlige luftspenn og for stor inngripen i ellers uberørt natur, men dette vestlandsopprøret kan jeg styre meg for, bygdejente og desentralist aldri så mye. Anne Viken skrev nylig en helt glitrende kronikk (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3806065.ece) om hvordan distriktene må slutte å fremstille seg som sutrende, Oslo-overkjørte turistdestinasjoner med lite annet å tilby enn fjord og fjell. Bygda er jo så utrolig mye mer! Klart naturen er et pluss, med frisk luft, fantastiske landskap, sjø og ikke minst god plass til en selv, barn, dyr og alt hva man nå enn måtte ønske å ha. Men dette er ikke i seg selv nok for en ambisiøs twenty-something som har studert i mange år i storbyen, og har vent seg til å ha alt av kulturtilbud, varer og tjenester i umiddelbar nærhet. Bygda må tilpasse seg. Som Anne Viken skriver: «Det virkar som om mange ikkje har forstått at mange av oss som tilhøyrer generasjon X er høgt utdanna og kan velge og vrake i arbeidsplassar over heile landet, samt i utlandet. Kvifor skal vi velge å busette oss i ein utkant med dårlige vegar overkjørt av cruiseskip, eit område utpeikt som kjelde til underhaldning og kvile av hjernen både av mange som bur der, og av sterke ekstreme krefter? Samfunnet må gi ut ny informasjon, eventuelt tilpasse seg oss, ellers kjem vi ikkje flyttande. Dei færraste aktuelle tilflyttarar tenner på turistreklame, ekstrem natur og overkøyringsretorikk. Det trengs arbeidsplassar og infrastruktur.» Det er så sant som det er sagt. Distriktene må legge av seg mindreverdighetskompleksene, og heller begynne å fremstille seg som attraktive steder hvor man kan leve et godt liv, både privat og profesjonelt. De må vise hva som er unikt med deres region, tilby spennende arbeidsplasser, satse på gode velferdstilbud (som faktisk ofte er bedre på bygda enn i byen) og tenke nytt i kulturtilbudet. Dette er ikke bare et lokalpolitisk ansvar; sivilsamfunnet med alle sine lokale ildsjeler som gjør et fantastisk frivillig arbeid må også komme på at det kanskje kan være en idé å finne på mer på bygda enn å springe på fjellet eller drive korps. Det er så mange der ute som holder på med utrolig spennende ting innen musikk, kunst, kultur og en enorm mengde lag og klubber – hvorfor kan man ikke styrke og fremme disse, og vise fram for potensielle tilflyttere alt hva en kan engasjere seg i? Og hvorfor ikke oppfordre – og kanskje til og med tilby litt støttemidler – til at noen av disse tilflytterne (eller hjemflytterne, som det faktisk som oftest er) starter sin egen kino, kafé, pub eller danseskole? Det er mange muligheter. Man må bare ikke være så redd for å prøve noe nytt. Bygdedyret kommer ikke og spiser en opp av den grunn nemlig.

Vel. Da var det sagt.

For å gjøre mitt lille personlige bidrag for å få unge, smarte, kreative sjeler til å flytte til distriktet mitt f.eks. (Nordmøre altså) legger jeg herved ut noen bilder av herligheten som jeg tok i sommer. Merk at det her er bilder av uteliv, kulturtilbud, lokalhistorie og ny, miljøvennlig teknologi. Ingen natur. (Selv om den er utrolig fin den også altså. Bare så det er sagt.)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Legger her ut et godt og reflektert svar på en serie (også svært gode) kritiske kronikker om norsk kjøttproduksjon skrevet av Siri Martinsen fra Noah. Selv om det er mange gode innspill hun kommer med, som næringa definitivt bør ta med seg – særlig når det kommer til dyreveldferd – mener jeg debattanten under kommer med et motsvar som er helt på sin plass. Kjøttproduksjon er faktisk nødvendig, men jeg er helt enig i at den i langt større grad må drives bærekraftig og økologisk, og med et sterkt fokus på at dyra skal ha det bra. Norsk broilerproduksjon er f.eks. helt forkastelig. Poenget er at det nettopp er bærekraft og dyrevelferd som ofres på økonomiens alter, i en enormt underbetalt næring hvor den jevne (og i all hovedsak velstående) forbruker overhodet ikke er villig til å betale det det faktisk koster å produsere maten vår på en god måte. Oppfordrer forøvrig alle til å følge kronikkserien til Martinsen og eventuelle påfølgende debattinnlegg på morgenbladet.no. God lesning!

Leder av NOAH, Siri Martinsen, deler i Morgenbladet sine velreflekterte synspunkter på kjøttproduksjon med leserne. Martinsens sterkt ideologiske omgang med empirien fra feltet, skal jeg la ligge i denne omgang. «Dyrevernernes» a priori forutsetninger om at dyr alltid har det bedre som ville enn som husdyr hos mennesker, går kjønnsforskernes dogmatiske holdninger en høy gang. At det er en dyrevelferdsmessig vesensforskjell mellom en overfôret broilerkylling på den ene siden, og et lam som har levd hele sitt liv ute i guds frie natur, på den annen side, synes ikke å forstyrre Martinsens totalavvisning av husdyrhold.

Motstandere av husdyrhold ynder å fremstille forbrukerne som uopplyste gisler for kjøttbransjens markedsføringskampanjer og organisasjoner. Dette til tross for at kjøttforbruket er sterkt økende over hele verden, også i land uten institusjoner som Opplysningskontoret for kjøtt. Særlig i vårt eget land er den radikale økningen i konsumet av kylling og kalkun etterspørselsdrevet av en voksende urban, høyt utdannet velstående middelklasse. Jeg finner det svært paradoksalt at denne gruppen forbrukere (i statsvitenskapen kalt «velgere») har økt konsumet sterkt av kjøttslag fra produksjonene med de største dyreetiske betenkelighetene. Utviklingen er selvfølgelig et resultat av velgernes kontinuerlige krav om stadig billigere kjøtt. Det er rimeligere å produsere kylling enn eksempelvis lam. At slike produksjoner utelukkende er kraftfôrbaserte, forverrer situasjonen ytterligere.

Martinsen har derfor helt rett i at dagens kjøttproduksjon på verdensbasis både er et miljøproblem og et ressursproblem. At verdens økte kjøttkonsum utgjør et økende miljøproblem er åpenbart for alle som har giddet å følge med på feltet de senere årene. Dette både fordi kraftfôrproduksjonen er arealkrevende og fordi drøvtyggere er metangassprodusenter. Likevel trenger verden noe kjøttproduksjon, av både miljø- og ressurshensyn.

Ressursmessig konkurrerer særlig den kraftfôrbaserte kjøttproduksjonen om råvarer som kunne blitt menneskemat direkte. Denne konkurransen (fremdrevet av verdens økende middelklasse) øker arealbehovet og prisene på de strategiske nødvendighetsgodene som korn, mais, ris og soya. Senest i 2008 var det usikkert om det var tilstrekkelig av disse råvarene for å dekke verdens etterspørsel. Resultatet var i perioder en dobling av prisene. For norske forbrukere er det i beste fall bare irriterende når brødene ble noen kroner dyrere (råvareandelen av brødets totalpris utgjør 2 – 4 kr). For befolkningen i verdens u-land (som i sum er blitt netto matimportører) var doblingen av råvareprisene bokstavelig talt drepende. Verdens økende befolkning, økende middelklasse og usikkerheten rundt klimaeffektene på råvareproduksjonen kan, raskere enn vi aner og liker, bringe det internasjonale matvaremarkedet tilbake til 2008-situasjonen. Eksempelvis handles i skrivende stund hvete på den internasjonale råvarebørsen i Chicago for levering sommeren 2012, til en pris som ligger nesten 40 prosent høyere enn dagens hvetepriser. Hvorfor utløser så dette behov for noe kjøttproduksjon?

En reduksjon av verdens kraftfôrbaserte kjøttproduksjon, vil frigjøre arealer og råvarer til menneskemat. Befolkningsøkningen vil likevel på sikt øke behovet for mat produsert på ressurser mennesker ikke kan nyttiggjøre seg direkte, men som kan bli menneskemat i form av kjøtt. På den ene siden kan drøvtyggere nyttiggjøre seg ressurser som finnes i enorme mengder i utmarka – gressvekster, busker og trær. Å få velgerne i vestlige demokratier til å akseptere prissystemer som favoriserer kjøttproduksjon på utelukkende gress og utmarksressurser på bekostning av de kraftfôrkrevende produksjonene, vil dog være en gigantisk utfordring. Mønsteret er likt i alle vestlige i-land: Jo mer velstående middelklassen blir, jo billigere skal maten være.

På den annen side medfører matproduksjon og matkonsum avfall (i Norge hiver vi 25 prosent av all omsatt mat). For verdens voksende befolkning er dette avfallet langt mer verd som eksempelvis kjøtt av griser som kan omdanne matavfallet til kjøtt enn som kompostjord produsert på i-landenes enorme avfallsstasjoner.

For å summere opp: Problemet med dyreetiske betenkelige kjøttproduksjoner lar seg løse – om velgerne vil. I en ikke altfor fjern fremtid vil verdens jordbruk kunne få problemer med å levere nok mat til verdens økende befolkning selv om vi kutter sterkt i de kraftfôrkrevende kjøttproduksjonene. Verden vil derfor også måtte produsere mat på ressurser som ikke er direkte tilgjengelige for mennesker, men som er det indirekte gjennom kjøttproduksjon. Det er fullt mulig å gjøre dette på en måte som ivaretar dyrenes behov. NOAH må velge om de fremover ønsker å være med og diskutere hvordan (jeg stiller gjerne på seminar), eller om organisasjonen heller vil fortsette å være en selvstigmatisert ytterliggående dogmatisk gruppe med svært begrenset innflytelse på dyrevelferdsfeltet.

Dag Høiholt-Vågsnes
Landbruksdriftsrådgiver

Se der ja – da ble det til slutt hybel på meg. Lien 24 er adressen det kommende året og besøk er alltid velkomment!

Nå gjelder det bare å finne seg en deltidsjobb så jeg faktisk har råd til å bo da. Det kan jo bli en aldri så liten utfordring med alle helgene mine som kommer til å bli tilbrakt i Oslo. Vel, vel. Det årner seg alltid for snille piker. Og meg. Heh.

Sommerdagene på bøgda er ellers relativt rolig. Så rolige faktisk, at jeg har begynt å friske opp metodekunnskapen til høstens masterinnspurt. Kan være nyttig. Jeg må jo være superstudent og bo på lesesalen, skal jeg klare å levere på under normert tid. Men det kan bli et kult prosjekt da! Fra Stjernø til SAK – stjerneideen som ble saklige samarbeid. Eller noe i den retningen. Skjønt – sakligheten på enkelte av utdanningsinstitusjonenes samarbeidsopplegg kan vel diskuteres. Lokale rektorers våte drømmer om om å bli et internasjonalt fremragende forsknings- og breddeuniversitet bare de får slått seg sammen med nabohøyskolen er vel en smule urealistiske, for å si det mildt. Og nå er jeg utrolig politisk ukorrekt, men det er greit, for dette blogginnlegget er lagt i kategorien «personlig».. Heh.

Bilder av den nye leiligheten:

Jeg er bostedsløs for tiden. Det er ikke så kjekt, når studiestart bare er en måned unna. Greia er at prisene i Bergen er blitt helt hinsides alt som kan kalles fornuftig på det ene året jeg har vært borte.. (Okei da, kanskje siden sist jeg var på boligjakt i Bergen, noe som strengt tatt er mer sånn 2 og et halvt år siden.) Men å skulle betale 4500 kroner for et rom på 10 m2 i et 5-mannskollektiv syns jeg er galskap – det ER bare ikke verdt så mye. Uansett. Heldigvis for meg vet jeg at det på et eller annet vis vil ordne seg. Jeg får meg alltids en deltidsjobb for å spe på studiestøtta mi og om alt annet skulle gå galt, har jeg alltids foreldrebanken som kan spytte i litt til husleia..

Så heldig er det ikke alle som er.

Er det en ting som burde vært gjennomregulert her til lands, så er det boligmarkedet. De kommunale boligene og samskipnadenes studentboliger kan gi noen få et billigere sted og bo og virker prisdempende ellers i markedet – men det er bare en dråpe i havet. Resten av oss må punge ut så godt som hele stipendet eller store deler av lønna til husleie, og betale blodpris til bolighaier og andre som er så heldige at de har eiendom i byene. For ikke å snakke om hva det koster å prøve å få kjøpt seg en leilighet når man er ung og ønsker å etablere seg. Det er nærmest umulig dersom man ikke har foreldre som kan bidra.

Jeg skulle ønske de rødgrønne faktisk fikk gjennomført den sosiale boligpolitikken de ønsker seg. Jeg skulle ønske 1000 nye studentboliger i året bare var første del av en massiv utbygging. Og jeg skulle ønske jeg hadde en hybel snart. En jeg har råd til.

.. betyr lite å gjøre – stort sett. Så da tenkte jeg at jeg burde prøve meg på bloggingen igjen. Inspirert av Hanne & Annas nye bloggiver  – og med et langt mindre ambisiøst saklighetsnivå enn opprinnelig – har jeg dermed nok en gang et håp om å få skrevet litt her.

Akkurat i dag savner jeg Oslo, så jeg drikker store krus med kaffe og leser Dagsavisen på nett. Det hjelper litt. Folka der nede er det verre med, men jeg innser jo at det er ikke mange ukene til vi sees igjen, så jeg burde skjerpe meg og heller nyte ferien og selskapet til de bra folka jeg faktisk får sett igjen her på Nordmøre. God plan.

For det er deilig å være hjemme på ferie. Faktisk. Nydelige, lange kveldsturer hver dag, turer på sjøen, iskaldt øl i godt selskap på holmene og late dager på verandaen med kvalitetslitteratur foran solbrillene. Vi er i gang med både Dostojevskij og Dawkins. Pretensiøst? Javel. Jeg mener uansett at livet er for kort til å lese søppel.

Livet er også for kort til å bruke sommeren foran PC’en, så jeg gir meg foreløpig. Hvis jeg ikke plutselig finner noe gøy jeg vil kommentere i nettavisene jeg skal kikke litt på da. For jeg må bare drikke opp kaffen først. Så ut. Og så litt True Blood. God plan.

Jeg var på juleshopping i Oslo i går. Vanligvis en stressende, men overkommelig opplevelse; men ikke i går nei.. I går ble jeg nemlig stoppet av en politimann med gevær (!!!) som sa jeg måtte gå gjennom et polititelt, kle av meg ytterklærne, tømme lommene, gjennomlyse veska og gå gjennom en metalldetektor for å komme meg til den skobutikken jeg tenkte meg inn på. (Det gadd jeg ikke.)

Hvorfor? Fordi Obama kommer så klart. Men var han kommet i går? Neida. Men måtte man politikontrolleres fordet? Jada.

Merket at jeg ble litt hissig over det der jeg. Er vel min generelle motstand mot politistater, våpen, overvåkning, terrorismefanatisme og håpløst bortkastet sikkerhetskontrollnaziregimer på flyplassene som gjorde det – men da jeg gikk derfra kjente jeg en liten, men meget tydelig gnist av anarkisme i kroppen, og jeg måtte sette på Killing In The Name Of med Rage Against The Machine på iPhonen, mens jeg irriterte meg over at jeg ikke gikk med det knallrøde Palestinaskjerfet mitt akkurat da. (Og her kunne jeg selvfølgelig ha kommet med en lang utredning om hvordan overdreven maktbruk fører til folkeopprør osv. osv., men jeg har ikke tid. Jeg må svare på ESUs spørreundersøkelse om studentperspektivet på Bologna.)

Jaja.

Jeg skjønner jo at det må være sånn – men jeg trenger ikke like det.

… så har jeg vekket til live den gode, gamle bloggen min!

Et ambisiøst prosjekt indeed, i dette travle studentpolitikerlivet mitt. Men dog – av og til har jeg noe på hjertet som ikke kan skrives som leserbrev i Universitas eller Aftenposten, så da trenger jeg et medium å få det ut i. Derfor: blogg.

For dere (få) som vil følge med på hva som skjer her, har jeg likevel et hett tips: Don’t hold your breath… 🙂

Foreløpig oppdatering: Jeg jobber nå som fagpolitisk ansvarlig i NSU, bor i Oslo, gleder meg til juleferie og har det stort sett fint.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, ble jeg smått provosert av Sten Inge Jørgensens kommentar om kravet til jordbruksoppgjøret i Morgenbladet 2. – 8. mai. Siden da har det kommet et rimelig bra forhandlingstilbud fra staten, og det blir spennende å se hva som blir resultatet.

Uansett – heldigvis ble ikke Jørgensens feilaktige kommentar stående ubesvart, og jeg refererer nå både hans tekst, samt to gode motsvar i denne ukens Morgenbladet. Det skal dessuten legges til at Jørgensens argumentasjonsrekke er særdeles typisk for høyresida, jeg har selv møtt dette selv i mange debatter. Like feil er det like fullt, og jeg aner ikke hvor disse forestillingene kommer fra. Fakta er det i alle fall ikke! 

Here it goes:

Bondeoppgjør uten skam

Franske og norske bønder vil gjerne utnytte matkrisen til å gjøre det enda verre for sine fattige kolleger i Sør.

Norske bønder skapte oppsikt over hele landet for noen uker siden da de innledet jordbruksforhandlingene med å kuppe logoene til 56 lokalaviser. De trakk inn til kommunesentra over hele landet for å dele ut gratisutgaver med krigstyper om den internasjonale matkrisen. Hvis man ikke visste bedre, kunne man innbille seg at de var bekymret for verdens fattigste.
   

Sånn umiddelbart kan det virke som om de har en god sak. Verden trenger tilsynelatende mer mat, og denne krisen får oss til å tenke at bonden kanskje har en ufortjent lav status. Prognosene for inntekt per årsverk i landbruket for 2008 er fattige 165 800 kroner. Det er en skam, mener Bondelaget. Et raust landbruksoppgjør kunne løftet deres status, samtidig som Norge i kjent stil kunne bidra til å redde verden ved å øke produksjonen her hjemme.

Det hele appellerer til hjertet. De fleste nordmenn har besteforeldre som bodde på gård, og vi har et romantisk forhold til norsk natur. Erkjennelsen av at dagens velstand ikke hadde vært mulig uten en jevnlig desimering av bondestanden, tiår etter tiår, har vi forvist til et sted innerst i en krok av hjernen. Derfor omfavner underbevisstheten vår nå begjærlig argumentet om at den trauste norske bonden kanskje har verdens viktigste jobb likevel.

Men alt dette er bare tull. For det første er det ikke synd på den norske bonden. I 2004 fikk bare 34 prosent av gårdbrukerne mer enn halvparten av sin samlede bruttoinntekt fra jordbruket. De hadde en gjennomsnittsinntekt over snittet for norske arbeidstagere. Mange av dem jobber som byråkrater i kommune eller stat, og har satt ut mye av driften til arbeidere med lav lønn fra fattigere europeiske land.

For det andre, og dette er det viktigste i denne sammenhengen, er de rike landenes subsidieregimer blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Mat fra Europa og USA har vært dumpet så billig i u-land at lokale bønder der ikke har klart å konkurrere mot den. Også Norge opererer med eksportstøtte, og forsvarer det urettferdige subsidiesystemet i WTO-sammenheng, selv om vi ikke liker å snakke om det. Samtidig har vårt høye tollvern gjort det nesten umulig for bønder i u-land å komme inn på markedet i de rike landene, og dermed uteblir inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt. Fattige land har ikke råd til å subsidiere slik vi gjør her i nord.

Resultatet er at fattige land i dag, med få unntak, har et svært underutviklet og lite produktivt landbruk. Det som kunne vært deres konkurransefordel, er ødelagt av vår distriktspolitikk. Og når en matkrise oppstår, er det selvfølgelig de fattige som rammes hardest.

Fem andre viktige årsaker til matvarekrisen må riktignok også nevnes. Klimaendringer, økt forbruk av kjøtt i nyrike land og dyrking av biodrivstoff er de mest kjente. Den fjerde faktoren, som er blitt stadig mer tydelig de senere månedene, er spekulasjon. Den femte faktoren er proteksjonisme, og den slår ut når stadig flere land søker å begrense eller stanse sin eksport av jordbruksvarer for å holde prisene innenlands nede. På sikt kan dette vise seg å være den mest alvorlige faktoren, fordi bøndene da får mindre intensiver til å dyrke mer samtidig som importlandene lider. Flertallet av verdens land er nettoimportører av landbruksvarer – mange steder er det rett og slett ikke mulig å dyrke nok til egen befolkning.

Dette setter forestillingen om nasjonal matsuverenitet, som Bondelaget gjerne promoterer, i et meget dårlig lys. Selv for rike Norge vil det være ekstremt dyrt å prøve seg på noe sånt, og konseptet ville paradoksalt nok sprekke så fort det kommer en periode med dårlige avlinger. Verden er helt avhengig av et velfungerende globalisert matmarked.

Hvis noen fortsatt skulle ha illusjoner om norsk kortreist og moralsk høyverdig mat, bør de se den utmerkede dokumentaren Smaken av hund. Det finnes ingen etiske argumenter for å velge Olas produkter.

Ekspertisen står nå hardt mot politiske interesser og følelser. Forskerne er enige i at de rike landene først og fremst må legge om sin landbrukspolitikk slik at den blir til hjelp for de fattige. Professor (og deltidsbonde) Ole Gjølberg ved Universitetet for miljø og biovitenskap sa nylig til Aftenposten at dersom Norge vil gjøre noe i forhold til matvarekrisen skjer det ikke gjennom økt satsning her hjemme, men ved å vri bistanden. Vi kan for eksempel gi kunstgjødsel til land som har et veldig lite produktivt landbruk.

Gunnstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp sa nylig til Mandag Morgen at «det er grunnleggende feil hvis den internasjonale matkrisen og de økte matprisene brukes til å øke produksjonen i Norge og andre vestlige land». Han mener vi heller må satse på å hjelpe u-land med å produsere mer mat.

På den andre siden står de politiserte interessene. Senterpartiet og interesseorganisasjonene kjenner vi. Men det fins også NGO’er med tvilsomme agendaer. Utviklingsfondets Aksel Nærstad, tidligere leder for RV, kan mistenkes for å mene at det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake når han sier til Mandag Morgen at «Norge og andre rike land må øke sin matproduksjon slik at de ikke tar en enda større del av den internasjonale matproduksjonen».

Her er han indirekte på linje med det selvrettferdige Frankrike, hvis landbruksminister Michel Barnier nylig rykket ut og erklærte at matkrisen er et resultat av «for mye markedsliberalisme». Barnier vil nå at EU skal eksportere sin landbrukspolitikk til andre regioner i verden, slik at situasjonen kan stabiliseres. Frankrike er i dag den største mottageren av EUs rause landbrukssubsidier, hele 8.2 milliarder euro per år – og det meste av dette går til bønder som i utgangspunktet er svært velstående.

Ingen ting ville være mer ødeleggende for verdens fattige bønder enn om bøndene i de rike landene nå skulle få enda mer penger. De fattige har jo ingen mulighet til å bygge opp et tilsvarende støttesystem. Når neste krise kommer, vil de mest utsatte antageligvis stå enda dårligere rustet enn i dag.

Dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike, ville Vesten nok en gang fremstå som hyklere i de fattiges øyne. På kort sikt ville en økning av vår produksjon kanskje bidra til å stabilisere prisene, men det ville skje til en langt høyere pris enn om vi satset i utviklingsland. Det ville også frarøvet dem muligheten til få styrket en helt sentral næringsgren og tjene gode penger på det.

Når Erik Solheim kaster milliarder over Brasil for å redde regnskogen, er det fordi en klimakrise også vil ramme oss selv. Men matkrisen er det bare de fattige som dør av, og distriktsinteressenes sentrale posisjon i norsk politikk umuliggjør foreløpig en redningsaksjon som innebærer en maktforskyvning til fordel for fattige bønder.

Det beste vi kan håpe på er at den internasjonale matkrisen øker vår forståelse for at vi lever i et globalt skjebnefellesskap når det gjelder noe så sentralt som næringsmidler. Hvis det rokkes ved det utopiske idealet om matvaresuverenitet, kan andre slutninger komme snikende.

.. og her kommer motinnleggene:

Unøyaktig om matproduksjon

 

«Franske og norske bønder vil gjerne utnytte matkrisen til å gjøre det enda verre for sine fattige kolleger i Sør», skriver Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet den 2. mai. Han skriver også at «Vesten nok en gang [vil] fremstå som hyklere i de fattiges øyne», dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike.

Jørgensen hevder at de rike landenes subsidieringsregimer er blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Han har rett i at dumping av sterkt subsidiert mat fra rike land i utviklingsland er et stort problem og at det har ødelagt mye for landbruket i utviklingsland. Siden han kommer med så sterke beskyldninger mot norske bønder burde han kanskje ha nevnt at Norge ikke eksporterer landbruksprodukter til utviklingsland, at de norske bondeorganisasjonene har gått sterkt ut mot dumpingen av landbruksprodukter i utviklingsland, og at de er enige i at den norske eksportstøtten til ost til USA, skal fjernes.

Subsidier til landbrukssektoren er langt mer enn eksportstøtte. Det blir derfor svært unøyaktig når Jørgensen generelt omtaler subsidiering av matproduksjon i rike land som et problem for fattige bønder i utviklingsland. Svært mange organisasjoner for fattige bønder i Sør står sammen med sine yrkessøstre og -brødre i Nord om at alle land må ha rett til å støtte matproduksjon til egen befolkning, samtidig som alle former for eksportstøtte fra rike land må forbys.

Jørgensen skriver at det høye tollvernet har gjort det nesten umulig for bønder i utviklingsland å komme inn på markedene i rike land, herunder Norge. Men det er ikke toll på import av varer til Norge fra de 50 minst utviklede landene (MUL) i verden. Likevel utgjør importen av matvarer fra disse landene bare en kvart prosent av den totale matimporten til Norge.

Det bør også nevnes at det ikke er toll på import til Norge på 36 prosent av tollinjene for mat. Samlet utgjør importen fra utviklingsland likevel bare rundt 15 prosent av matimporten til Norge. Det er dessuten i svært liten grad de fattige bøndene som står for eksporten. Brasil er kanskje det fremste eksemplet på at noen av de bedre stilte utviklingsland har eksportrettet industrilandbruk parallelt med et stort antall fattige bønder på små gårder som produserer for eget forbruk og lokale markeder. I 2006 (siste tilgjengelige tall) importerte Norge landbruksprodukter og næringsmidler for nesten 1,5 milliarder kroner fra Brasil. Bare seks andre land eksporterte mer til Norge.

FNs organisasjon for mat og landbruk sier det er behov for å øke matproduksjonen med rundt 60 prosent i perioden 2000 til 2030. Samtidig vil matproduksjonen kunne gå drastisk ned i store områder på grunn av klimaendringer. Det er også nødvendig å legge om mye av den høyintensive dyrkingen fordi den ikke er bærekraftig på lang sikt. Det er noen av grunnene til at Utviklingsfondet sammen med svært mange andre organisasjoner både i utviklingsland og i rike land fremmer prinsippet om matsuverenitet og mener at alle land bør ha rett og plikt til å sikre basismat til egen befolkning, primært gjennom egen bærekraftig produksjon.

Å opprettholde og styrke matproduksjonen i Norge basert på egne naturressurser og på en bærekraftig måte er etter Utviklingsfondets syn også å være solidarisk med utviklingslandene. Vi har dekning for dette synet hos de fleste av våre mange samarbeidspartnere i utviklingsland.

At Jørgensen er uenig med oss, er jo greit, men det hadde vært fint om han fremmet en saklig debatt istedenfor å komme med beskyldninger og påstander. Han styrker heller ikke den viktige faglige debatten med sin henvisning til at Utviklingsfondets medarbeider Aksel Nærstad var leder av RV for 13 år siden og at han «kan mistenkes for å mene det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake …» En slik debattform bør vi spares for – Nærstad fremmer i denne debatten standpunkter som reflekterer Utviklingsfondets syn og politikk.

Arvid Solheim 
Daglig leder i Utviklingsfondet

 

Er norske bønder roten til alt ondt?

 

Jeg har fått med meg at Sten Inge Jørgensen ikke har stort til overs for norske bønder, men til og med jeg ble overrasket over argumentasjonsrekken han hadde stablet på bena i Morgenbladet 2. mai. Et av Jørgensens hovedargumenter er at vi med høye tollmurer hindrer bønder i u-land i å komme inn på våre markeder, og at de dermed ikke får «inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt».

Nå har erfaringene de siste tiårene satt noen skudd for baugen i forhold til ideen om «cash crops». Et annet poeng er at vi faktisk har hatt nulltoll for de fattigste landene i verden lenge allerede, men EØS-avtalen gjør at nesten all mat vi importerer uansett kommer fra EU. Jeg tror likevel den groveste feilen Jørgensen gjør er en annen. Det oppstår problemer når vi opererer med grupper som er for grove og karikerte – da tilslører analysen mer enn den avslører, og den feilen gjør Jørgensen når han deler opp verdens bønder i fattige bønder i u-land på den ene siden, og rike bønder i Vesten på den andre.

Det første åpenbare poenget er at ikke alle i fattige land er fattige. Mange u-land er fremdeles preget av en stor grad av førkapitalistisk økonomi, med store godseiere som eier det meste av jorda. Disse er ikke fattige, og det er disse som produserer for eksport. Fattige bønder er derimot avhengige av hjemmemarkedet, og nedbygging av tollbarrierer vil gjøre disse svært sårbare for EU og USAs periodevise dumping av varer. Samtidig vil økt eksport føre til at mer produksjon blir styrt over til luksusmatvarer rettet mot Vesten, og slik gå ut over tilbudet av basismatvarer lokalt. Jørgensens strategi vil kunne bety massesult.

I forhold til norske bønder er også Jørgensens argumentasjon overraskende svak. Bønder i Vesten, er heller ikke en homogen gruppe. Historisk har Norge vært preget av et i globalt perspektiv sunnere småskalalandbruk enn det fabrikkjordbruket vi finner i mange andre vestlige land. Så skulle man tro Jørgensen ville støtte opp om et jordbruksoppgjør som ville kunne opprettholde dette, men i Jørgensens verden blir til og med det at det ikke går an å leve av å drive en gård i Norge et argument for at bøndene har det for bra. Likeledes blir det at full matsuverenitet er umulig et argument mot at man skal forsøke å ha stor grad av matvaresikkerhet.

Når Jørgensen uttaler seg kraftig mot eksportstøtte slår han for øvrig inn åpne dører. Bondeorganisasjonene er også motstandere av eksportsubsidier, og småbønder over landegrensene har oppdaget at de har felles interesser. Derfor er Bonde- og Småbrukarlaget organisert sammen med bønder i Sør i den internasjonale Via Campesina, og de slåss der sammen for mange av de tingene Sten Inge Jørgensen slåss mot.

Ronny Kjelsberg 
Medlem av Fylkeslandbruksstyret i Sør-Trøndelag (Rødt)

Huffda, mitt plutselige bloggengasjement tidligere i år forsvant visst som dugg for den stadig varmere, herlige vårsola. Uansett – jeg er tilbake, mai er her, eksamen nærmer seg og jeg har enda ikke satt skikkelig i gang med bacheloroppgaven enda den skal leveres innen måneden er omme. Hurra. Dermed må ikke mine kjære lesere (som jeg regner med det er ufattelig mange av) get their hopes up, som det heter.

Det kommer muligens noe vettugt snart. Kanskje en reaksjon på uvitende Sten Inge Jørgensens kommentar i sist Morgenbladet om at onde, rike (hallooo??!) norske bønder er skyld i at fattige, afrikanske bønder sulter ihjel fordi vi har lyst til å få LITT mer penger for produktene våre? Som påstår vi dumper vår eksportsubsidierte mat i Afrika (jada, regner med kjempemange afrikanere kjøper massevis av billig Jarlsbergost, er nok der problemet ligger…), mens disse ikke slipper til på våre markeder (selv om vi har null toll til alle verdens 50 fattigste land) slik at de kan eksportere seg ut av fattigdommen med mat en stakkars studine som meg skulle trodd de kanskje hadde litt godt av å spise selv. Men hva vet vel jeg…

Men ja – jeg har det litt travelt fremover, så den helt store bloggpostmengden bør ikke forventes. 

See ya’all soon!

Kategorier

november 2020
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  

Tvitringa mi:

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.