Oppgjørets time..
Posted on: mai 13, 2008
Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, ble jeg smått provosert av Sten Inge Jørgensens kommentar om kravet til jordbruksoppgjøret i Morgenbladet 2. – 8. mai. Siden da har det kommet et rimelig bra forhandlingstilbud fra staten, og det blir spennende å se hva som blir resultatet.
Uansett – heldigvis ble ikke Jørgensens feilaktige kommentar stående ubesvart, og jeg refererer nå både hans tekst, samt to gode motsvar i denne ukens Morgenbladet. Det skal dessuten legges til at Jørgensens argumentasjonsrekke er særdeles typisk for høyresida, jeg har selv møtt dette selv i mange debatter. Like feil er det like fullt, og jeg aner ikke hvor disse forestillingene kommer fra. Fakta er det i alle fall ikke!
Here it goes:
Sånn umiddelbart kan det virke som om de har en god sak. Verden trenger tilsynelatende mer mat, og denne krisen får oss til å tenke at bonden kanskje har en ufortjent lav status. Prognosene for inntekt per årsverk i landbruket for 2008 er fattige 165 800 kroner. Det er en skam, mener Bondelaget. Et raust landbruksoppgjør kunne løftet deres status, samtidig som Norge i kjent stil kunne bidra til å redde verden ved å øke produksjonen her hjemme.
Det hele appellerer til hjertet. De fleste nordmenn har besteforeldre som bodde på gård, og vi har et romantisk forhold til norsk natur. Erkjennelsen av at dagens velstand ikke hadde vært mulig uten en jevnlig desimering av bondestanden, tiår etter tiår, har vi forvist til et sted innerst i en krok av hjernen. Derfor omfavner underbevisstheten vår nå begjærlig argumentet om at den trauste norske bonden kanskje har verdens viktigste jobb likevel.
Men alt dette er bare tull. For det første er det ikke synd på den norske bonden. I 2004 fikk bare 34 prosent av gårdbrukerne mer enn halvparten av sin samlede bruttoinntekt fra jordbruket. De hadde en gjennomsnittsinntekt over snittet for norske arbeidstagere. Mange av dem jobber som byråkrater i kommune eller stat, og har satt ut mye av driften til arbeidere med lav lønn fra fattigere europeiske land.
For det andre, og dette er det viktigste i denne sammenhengen, er de rike landenes subsidieregimer blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Mat fra Europa og USA har vært dumpet så billig i u-land at lokale bønder der ikke har klart å konkurrere mot den. Også Norge opererer med eksportstøtte, og forsvarer det urettferdige subsidiesystemet i WTO-sammenheng, selv om vi ikke liker å snakke om det. Samtidig har vårt høye tollvern gjort det nesten umulig for bønder i u-land å komme inn på markedet i de rike landene, og dermed uteblir inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt. Fattige land har ikke råd til å subsidiere slik vi gjør her i nord.
Resultatet er at fattige land i dag, med få unntak, har et svært underutviklet og lite produktivt landbruk. Det som kunne vært deres konkurransefordel, er ødelagt av vår distriktspolitikk. Og når en matkrise oppstår, er det selvfølgelig de fattige som rammes hardest.
Fem andre viktige årsaker til matvarekrisen må riktignok også nevnes. Klimaendringer, økt forbruk av kjøtt i nyrike land og dyrking av biodrivstoff er de mest kjente. Den fjerde faktoren, som er blitt stadig mer tydelig de senere månedene, er spekulasjon. Den femte faktoren er proteksjonisme, og den slår ut når stadig flere land søker å begrense eller stanse sin eksport av jordbruksvarer for å holde prisene innenlands nede. På sikt kan dette vise seg å være den mest alvorlige faktoren, fordi bøndene da får mindre intensiver til å dyrke mer samtidig som importlandene lider. Flertallet av verdens land er nettoimportører av landbruksvarer – mange steder er det rett og slett ikke mulig å dyrke nok til egen befolkning.
Dette setter forestillingen om nasjonal matsuverenitet, som Bondelaget gjerne promoterer, i et meget dårlig lys. Selv for rike Norge vil det være ekstremt dyrt å prøve seg på noe sånt, og konseptet ville paradoksalt nok sprekke så fort det kommer en periode med dårlige avlinger. Verden er helt avhengig av et velfungerende globalisert matmarked.
Hvis noen fortsatt skulle ha illusjoner om norsk kortreist og moralsk høyverdig mat, bør de se den utmerkede dokumentaren Smaken av hund. Det finnes ingen etiske argumenter for å velge Olas produkter.
Ekspertisen står nå hardt mot politiske interesser og følelser. Forskerne er enige i at de rike landene først og fremst må legge om sin landbrukspolitikk slik at den blir til hjelp for de fattige. Professor (og deltidsbonde) Ole Gjølberg ved Universitetet for miljø og biovitenskap sa nylig til Aftenposten at dersom Norge vil gjøre noe i forhold til matvarekrisen skjer det ikke gjennom økt satsning her hjemme, men ved å vri bistanden. Vi kan for eksempel gi kunstgjødsel til land som har et veldig lite produktivt landbruk.
Gunnstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp sa nylig til Mandag Morgen at «det er grunnleggende feil hvis den internasjonale matkrisen og de økte matprisene brukes til å øke produksjonen i Norge og andre vestlige land». Han mener vi heller må satse på å hjelpe u-land med å produsere mer mat.
På den andre siden står de politiserte interessene. Senterpartiet og interesseorganisasjonene kjenner vi. Men det fins også NGO’er med tvilsomme agendaer. Utviklingsfondets Aksel Nærstad, tidligere leder for RV, kan mistenkes for å mene at det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake når han sier til Mandag Morgen at «Norge og andre rike land må øke sin matproduksjon slik at de ikke tar en enda større del av den internasjonale matproduksjonen».
Her er han indirekte på linje med det selvrettferdige Frankrike, hvis landbruksminister Michel Barnier nylig rykket ut og erklærte at matkrisen er et resultat av «for mye markedsliberalisme». Barnier vil nå at EU skal eksportere sin landbrukspolitikk til andre regioner i verden, slik at situasjonen kan stabiliseres. Frankrike er i dag den største mottageren av EUs rause landbrukssubsidier, hele 8.2 milliarder euro per år – og det meste av dette går til bønder som i utgangspunktet er svært velstående.
Ingen ting ville være mer ødeleggende for verdens fattige bønder enn om bøndene i de rike landene nå skulle få enda mer penger. De fattige har jo ingen mulighet til å bygge opp et tilsvarende støttesystem. Når neste krise kommer, vil de mest utsatte antageligvis stå enda dårligere rustet enn i dag.
Dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike, ville Vesten nok en gang fremstå som hyklere i de fattiges øyne. På kort sikt ville en økning av vår produksjon kanskje bidra til å stabilisere prisene, men det ville skje til en langt høyere pris enn om vi satset i utviklingsland. Det ville også frarøvet dem muligheten til få styrket en helt sentral næringsgren og tjene gode penger på det.
Når Erik Solheim kaster milliarder over Brasil for å redde regnskogen, er det fordi en klimakrise også vil ramme oss selv. Men matkrisen er det bare de fattige som dør av, og distriktsinteressenes sentrale posisjon i norsk politikk umuliggjør foreløpig en redningsaksjon som innebærer en maktforskyvning til fordel for fattige bønder.
Det beste vi kan håpe på er at den internasjonale matkrisen øker vår forståelse for at vi lever i et globalt skjebnefellesskap når det gjelder noe så sentralt som næringsmidler. Hvis det rokkes ved det utopiske idealet om matvaresuverenitet, kan andre slutninger komme snikende.
.. og her kommer motinnleggene:
«Franske og norske bønder vil gjerne utnytte matkrisen til å gjøre det enda verre for sine fattige kolleger i Sør», skriver Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet den 2. mai. Han skriver også at «Vesten nok en gang [vil] fremstå som hyklere i de fattiges øyne», dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike.
Jørgensen hevder at de rike landenes subsidieringsregimer er blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Han har rett i at dumping av sterkt subsidiert mat fra rike land i utviklingsland er et stort problem og at det har ødelagt mye for landbruket i utviklingsland. Siden han kommer med så sterke beskyldninger mot norske bønder burde han kanskje ha nevnt at Norge ikke eksporterer landbruksprodukter til utviklingsland, at de norske bondeorganisasjonene har gått sterkt ut mot dumpingen av landbruksprodukter i utviklingsland, og at de er enige i at den norske eksportstøtten til ost til USA, skal fjernes.
Subsidier til landbrukssektoren er langt mer enn eksportstøtte. Det blir derfor svært unøyaktig når Jørgensen generelt omtaler subsidiering av matproduksjon i rike land som et problem for fattige bønder i utviklingsland. Svært mange organisasjoner for fattige bønder i Sør står sammen med sine yrkessøstre og -brødre i Nord om at alle land må ha rett til å støtte matproduksjon til egen befolkning, samtidig som alle former for eksportstøtte fra rike land må forbys.
Jørgensen skriver at det høye tollvernet har gjort det nesten umulig for bønder i utviklingsland å komme inn på markedene i rike land, herunder Norge. Men det er ikke toll på import av varer til Norge fra de 50 minst utviklede landene (MUL) i verden. Likevel utgjør importen av matvarer fra disse landene bare en kvart prosent av den totale matimporten til Norge.
Det bør også nevnes at det ikke er toll på import til Norge på 36 prosent av tollinjene for mat. Samlet utgjør importen fra utviklingsland likevel bare rundt 15 prosent av matimporten til Norge. Det er dessuten i svært liten grad de fattige bøndene som står for eksporten. Brasil er kanskje det fremste eksemplet på at noen av de bedre stilte utviklingsland har eksportrettet industrilandbruk parallelt med et stort antall fattige bønder på små gårder som produserer for eget forbruk og lokale markeder. I 2006 (siste tilgjengelige tall) importerte Norge landbruksprodukter og næringsmidler for nesten 1,5 milliarder kroner fra Brasil. Bare seks andre land eksporterte mer til Norge.
FNs organisasjon for mat og landbruk sier det er behov for å øke matproduksjonen med rundt 60 prosent i perioden 2000 til 2030. Samtidig vil matproduksjonen kunne gå drastisk ned i store områder på grunn av klimaendringer. Det er også nødvendig å legge om mye av den høyintensive dyrkingen fordi den ikke er bærekraftig på lang sikt. Det er noen av grunnene til at Utviklingsfondet sammen med svært mange andre organisasjoner både i utviklingsland og i rike land fremmer prinsippet om matsuverenitet og mener at alle land bør ha rett og plikt til å sikre basismat til egen befolkning, primært gjennom egen bærekraftig produksjon.
Å opprettholde og styrke matproduksjonen i Norge basert på egne naturressurser og på en bærekraftig måte er etter Utviklingsfondets syn også å være solidarisk med utviklingslandene. Vi har dekning for dette synet hos de fleste av våre mange samarbeidspartnere i utviklingsland.
At Jørgensen er uenig med oss, er jo greit, men det hadde vært fint om han fremmet en saklig debatt istedenfor å komme med beskyldninger og påstander. Han styrker heller ikke den viktige faglige debatten med sin henvisning til at Utviklingsfondets medarbeider Aksel Nærstad var leder av RV for 13 år siden og at han «kan mistenkes for å mene det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake …» En slik debattform bør vi spares for – Nærstad fremmer i denne debatten standpunkter som reflekterer Utviklingsfondets syn og politikk.
Arvid Solheim
Daglig leder i Utviklingsfondet
Jeg har fått med meg at Sten Inge Jørgensen ikke har stort til overs for norske bønder, men til og med jeg ble overrasket over argumentasjonsrekken han hadde stablet på bena i Morgenbladet 2. mai. Et av Jørgensens hovedargumenter er at vi med høye tollmurer hindrer bønder i u-land i å komme inn på våre markeder, og at de dermed ikke får «inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt».
Nå har erfaringene de siste tiårene satt noen skudd for baugen i forhold til ideen om «cash crops». Et annet poeng er at vi faktisk har hatt nulltoll for de fattigste landene i verden lenge allerede, men EØS-avtalen gjør at nesten all mat vi importerer uansett kommer fra EU. Jeg tror likevel den groveste feilen Jørgensen gjør er en annen. Det oppstår problemer når vi opererer med grupper som er for grove og karikerte – da tilslører analysen mer enn den avslører, og den feilen gjør Jørgensen når han deler opp verdens bønder i fattige bønder i u-land på den ene siden, og rike bønder i Vesten på den andre.
Det første åpenbare poenget er at ikke alle i fattige land er fattige. Mange u-land er fremdeles preget av en stor grad av førkapitalistisk økonomi, med store godseiere som eier det meste av jorda. Disse er ikke fattige, og det er disse som produserer for eksport. Fattige bønder er derimot avhengige av hjemmemarkedet, og nedbygging av tollbarrierer vil gjøre disse svært sårbare for EU og USAs periodevise dumping av varer. Samtidig vil økt eksport føre til at mer produksjon blir styrt over til luksusmatvarer rettet mot Vesten, og slik gå ut over tilbudet av basismatvarer lokalt. Jørgensens strategi vil kunne bety massesult.
I forhold til norske bønder er også Jørgensens argumentasjon overraskende svak. Bønder i Vesten, er heller ikke en homogen gruppe. Historisk har Norge vært preget av et i globalt perspektiv sunnere småskalalandbruk enn det fabrikkjordbruket vi finner i mange andre vestlige land. Så skulle man tro Jørgensen ville støtte opp om et jordbruksoppgjør som ville kunne opprettholde dette, men i Jørgensens verden blir til og med det at det ikke går an å leve av å drive en gård i Norge et argument for at bøndene har det for bra. Likeledes blir det at full matsuverenitet er umulig et argument mot at man skal forsøke å ha stor grad av matvaresikkerhet.
Når Jørgensen uttaler seg kraftig mot eksportstøtte slår han for øvrig inn åpne dører. Bondeorganisasjonene er også motstandere av eksportsubsidier, og småbønder over landegrensene har oppdaget at de har felles interesser. Derfor er Bonde- og Småbrukarlaget organisert sammen med bønder i Sør i den internasjonale Via Campesina, og de slåss der sammen for mange av de tingene Sten Inge Jørgensen slåss mot.
Ronny Kjelsberg
Medlem av Fylkeslandbruksstyret i Sør-Trøndelag (Rødt)
Karens krok 
Legg igjen en kommentar