Kjøttdebatt i grillsesongen
Posted on: juli 19, 2010
Legger her ut et godt og reflektert svar på en serie (også svært gode) kritiske kronikker om norsk kjøttproduksjon skrevet av Siri Martinsen fra Noah. Selv om det er mange gode innspill hun kommer med, som næringa definitivt bør ta med seg – særlig når det kommer til dyreveldferd – mener jeg debattanten under kommer med et motsvar som er helt på sin plass. Kjøttproduksjon er faktisk nødvendig, men jeg er helt enig i at den i langt større grad må drives bærekraftig og økologisk, og med et sterkt fokus på at dyra skal ha det bra. Norsk broilerproduksjon er f.eks. helt forkastelig. Poenget er at det nettopp er bærekraft og dyrevelferd som ofres på økonomiens alter, i en enormt underbetalt næring hvor den jevne (og i all hovedsak velstående) forbruker overhodet ikke er villig til å betale det det faktisk koster å produsere maten vår på en god måte. Oppfordrer forøvrig alle til å følge kronikkserien til Martinsen og eventuelle påfølgende debattinnlegg på morgenbladet.no. God lesning!
Leder av NOAH, Siri Martinsen, deler i Morgenbladet sine velreflekterte synspunkter på kjøttproduksjon med leserne. Martinsens sterkt ideologiske omgang med empirien fra feltet, skal jeg la ligge i denne omgang. «Dyrevernernes» a priori forutsetninger om at dyr alltid har det bedre som ville enn som husdyr hos mennesker, går kjønnsforskernes dogmatiske holdninger en høy gang. At det er en dyrevelferdsmessig vesensforskjell mellom en overfôret broilerkylling på den ene siden, og et lam som har levd hele sitt liv ute i guds frie natur, på den annen side, synes ikke å forstyrre Martinsens totalavvisning av husdyrhold.
Motstandere av husdyrhold ynder å fremstille forbrukerne som uopplyste gisler for kjøttbransjens markedsføringskampanjer og organisasjoner. Dette til tross for at kjøttforbruket er sterkt økende over hele verden, også i land uten institusjoner som Opplysningskontoret for kjøtt. Særlig i vårt eget land er den radikale økningen i konsumet av kylling og kalkun etterspørselsdrevet av en voksende urban, høyt utdannet velstående middelklasse. Jeg finner det svært paradoksalt at denne gruppen forbrukere (i statsvitenskapen kalt «velgere») har økt konsumet sterkt av kjøttslag fra produksjonene med de største dyreetiske betenkelighetene. Utviklingen er selvfølgelig et resultat av velgernes kontinuerlige krav om stadig billigere kjøtt. Det er rimeligere å produsere kylling enn eksempelvis lam. At slike produksjoner utelukkende er kraftfôrbaserte, forverrer situasjonen ytterligere.
Martinsen har derfor helt rett i at dagens kjøttproduksjon på verdensbasis både er et miljøproblem og et ressursproblem. At verdens økte kjøttkonsum utgjør et økende miljøproblem er åpenbart for alle som har giddet å følge med på feltet de senere årene. Dette både fordi kraftfôrproduksjonen er arealkrevende og fordi drøvtyggere er metangassprodusenter. Likevel trenger verden noe kjøttproduksjon, av både miljø- og ressurshensyn.
Ressursmessig konkurrerer særlig den kraftfôrbaserte kjøttproduksjonen om råvarer som kunne blitt menneskemat direkte. Denne konkurransen (fremdrevet av verdens økende middelklasse) øker arealbehovet og prisene på de strategiske nødvendighetsgodene som korn, mais, ris og soya. Senest i 2008 var det usikkert om det var tilstrekkelig av disse råvarene for å dekke verdens etterspørsel. Resultatet var i perioder en dobling av prisene. For norske forbrukere er det i beste fall bare irriterende når brødene ble noen kroner dyrere (råvareandelen av brødets totalpris utgjør 2 – 4 kr). For befolkningen i verdens u-land (som i sum er blitt netto matimportører) var doblingen av råvareprisene bokstavelig talt drepende. Verdens økende befolkning, økende middelklasse og usikkerheten rundt klimaeffektene på råvareproduksjonen kan, raskere enn vi aner og liker, bringe det internasjonale matvaremarkedet tilbake til 2008-situasjonen. Eksempelvis handles i skrivende stund hvete på den internasjonale råvarebørsen i Chicago for levering sommeren 2012, til en pris som ligger nesten 40 prosent høyere enn dagens hvetepriser. Hvorfor utløser så dette behov for noe kjøttproduksjon?
En reduksjon av verdens kraftfôrbaserte kjøttproduksjon, vil frigjøre arealer og råvarer til menneskemat. Befolkningsøkningen vil likevel på sikt øke behovet for mat produsert på ressurser mennesker ikke kan nyttiggjøre seg direkte, men som kan bli menneskemat i form av kjøtt. På den ene siden kan drøvtyggere nyttiggjøre seg ressurser som finnes i enorme mengder i utmarka – gressvekster, busker og trær. Å få velgerne i vestlige demokratier til å akseptere prissystemer som favoriserer kjøttproduksjon på utelukkende gress og utmarksressurser på bekostning av de kraftfôrkrevende produksjonene, vil dog være en gigantisk utfordring. Mønsteret er likt i alle vestlige i-land: Jo mer velstående middelklassen blir, jo billigere skal maten være.
På den annen side medfører matproduksjon og matkonsum avfall (i Norge hiver vi 25 prosent av all omsatt mat). For verdens voksende befolkning er dette avfallet langt mer verd som eksempelvis kjøtt av griser som kan omdanne matavfallet til kjøtt enn som kompostjord produsert på i-landenes enorme avfallsstasjoner.
For å summere opp: Problemet med dyreetiske betenkelige kjøttproduksjoner lar seg løse – om velgerne vil. I en ikke altfor fjern fremtid vil verdens jordbruk kunne få problemer med å levere nok mat til verdens økende befolkning selv om vi kutter sterkt i de kraftfôrkrevende kjøttproduksjonene. Verden vil derfor også måtte produsere mat på ressurser som ikke er direkte tilgjengelige for mennesker, men som er det indirekte gjennom kjøttproduksjon. Det er fullt mulig å gjøre dette på en måte som ivaretar dyrenes behov. NOAH må velge om de fremover ønsker å være med og diskutere hvordan (jeg stiller gjerne på seminar), eller om organisasjonen heller vil fortsette å være en selvstigmatisert ytterliggående dogmatisk gruppe med svært begrenset innflytelse på dyrevelferdsfeltet.
Dag Høiholt-Vågsnes
Landbruksdriftsrådgiver
Karens krok 
Legg igjen en kommentar