Oppgjørets time..
Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, ble jeg smått provosert av Sten Inge Jørgensens kommentar om kravet til jordbruksoppgjøret i Morgenbladet 2. – 8. mai. Siden da har det kommet et rimelig bra forhandlingstilbud fra staten, og det blir spennende å se hva som blir resultatet.
Uansett – heldigvis ble ikke Jørgensens feilaktige kommentar stående ubesvart, og jeg refererer nå både hans tekst, samt to gode motsvar i denne ukens Morgenbladet. Det skal dessuten legges til at Jørgensens argumentasjonsrekke er særdeles typisk for høyresida, jeg har selv møtt dette selv i mange debatter. Like feil er det like fullt, og jeg aner ikke hvor disse forestillingene kommer fra. Fakta er det i alle fall ikke!
Here it goes:
Sånn umiddelbart kan det virke som om de har en god sak. Verden trenger tilsynelatende mer mat, og denne krisen får oss til å tenke at bonden kanskje har en ufortjent lav status. Prognosene for inntekt per årsverk i landbruket for 2008 er fattige 165 800 kroner. Det er en skam, mener Bondelaget. Et raust landbruksoppgjør kunne løftet deres status, samtidig som Norge i kjent stil kunne bidra til å redde verden ved å øke produksjonen her hjemme.
Det hele appellerer til hjertet. De fleste nordmenn har besteforeldre som bodde på gård, og vi har et romantisk forhold til norsk natur. Erkjennelsen av at dagens velstand ikke hadde vært mulig uten en jevnlig desimering av bondestanden, tiår etter tiår, har vi forvist til et sted innerst i en krok av hjernen. Derfor omfavner underbevisstheten vår nå begjærlig argumentet om at den trauste norske bonden kanskje har verdens viktigste jobb likevel.
Men alt dette er bare tull. For det første er det ikke synd på den norske bonden. I 2004 fikk bare 34 prosent av gårdbrukerne mer enn halvparten av sin samlede bruttoinntekt fra jordbruket. De hadde en gjennomsnittsinntekt over snittet for norske arbeidstagere. Mange av dem jobber som byråkrater i kommune eller stat, og har satt ut mye av driften til arbeidere med lav lønn fra fattigere europeiske land.
For det andre, og dette er det viktigste i denne sammenhengen, er de rike landenes subsidieregimer blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Mat fra Europa og USA har vært dumpet så billig i u-land at lokale bønder der ikke har klart å konkurrere mot den. Også Norge opererer med eksportstøtte, og forsvarer det urettferdige subsidiesystemet i WTO-sammenheng, selv om vi ikke liker å snakke om det. Samtidig har vårt høye tollvern gjort det nesten umulig for bønder i u-land å komme inn på markedet i de rike landene, og dermed uteblir inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt. Fattige land har ikke råd til å subsidiere slik vi gjør her i nord.
Resultatet er at fattige land i dag, med få unntak, har et svært underutviklet og lite produktivt landbruk. Det som kunne vært deres konkurransefordel, er ødelagt av vår distriktspolitikk. Og når en matkrise oppstår, er det selvfølgelig de fattige som rammes hardest.
Fem andre viktige årsaker til matvarekrisen må riktignok også nevnes. Klimaendringer, økt forbruk av kjøtt i nyrike land og dyrking av biodrivstoff er de mest kjente. Den fjerde faktoren, som er blitt stadig mer tydelig de senere månedene, er spekulasjon. Den femte faktoren er proteksjonisme, og den slår ut når stadig flere land søker å begrense eller stanse sin eksport av jordbruksvarer for å holde prisene innenlands nede. På sikt kan dette vise seg å være den mest alvorlige faktoren, fordi bøndene da får mindre intensiver til å dyrke mer samtidig som importlandene lider. Flertallet av verdens land er nettoimportører av landbruksvarer – mange steder er det rett og slett ikke mulig å dyrke nok til egen befolkning.
Dette setter forestillingen om nasjonal matsuverenitet, som Bondelaget gjerne promoterer, i et meget dårlig lys. Selv for rike Norge vil det være ekstremt dyrt å prøve seg på noe sånt, og konseptet ville paradoksalt nok sprekke så fort det kommer en periode med dårlige avlinger. Verden er helt avhengig av et velfungerende globalisert matmarked.
Hvis noen fortsatt skulle ha illusjoner om norsk kortreist og moralsk høyverdig mat, bør de se den utmerkede dokumentaren Smaken av hund. Det finnes ingen etiske argumenter for å velge Olas produkter.
Ekspertisen står nå hardt mot politiske interesser og følelser. Forskerne er enige i at de rike landene først og fremst må legge om sin landbrukspolitikk slik at den blir til hjelp for de fattige. Professor (og deltidsbonde) Ole Gjølberg ved Universitetet for miljø og biovitenskap sa nylig til Aftenposten at dersom Norge vil gjøre noe i forhold til matvarekrisen skjer det ikke gjennom økt satsning her hjemme, men ved å vri bistanden. Vi kan for eksempel gi kunstgjødsel til land som har et veldig lite produktivt landbruk.
Gunnstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp sa nylig til Mandag Morgen at «det er grunnleggende feil hvis den internasjonale matkrisen og de økte matprisene brukes til å øke produksjonen i Norge og andre vestlige land». Han mener vi heller må satse på å hjelpe u-land med å produsere mer mat.
På den andre siden står de politiserte interessene. Senterpartiet og interesseorganisasjonene kjenner vi. Men det fins også NGO’er med tvilsomme agendaer. Utviklingsfondets Aksel Nærstad, tidligere leder for RV, kan mistenkes for å mene at det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake når han sier til Mandag Morgen at «Norge og andre rike land må øke sin matproduksjon slik at de ikke tar en enda større del av den internasjonale matproduksjonen».
Her er han indirekte på linje med det selvrettferdige Frankrike, hvis landbruksminister Michel Barnier nylig rykket ut og erklærte at matkrisen er et resultat av «for mye markedsliberalisme». Barnier vil nå at EU skal eksportere sin landbrukspolitikk til andre regioner i verden, slik at situasjonen kan stabiliseres. Frankrike er i dag den største mottageren av EUs rause landbrukssubsidier, hele 8.2 milliarder euro per år – og det meste av dette går til bønder som i utgangspunktet er svært velstående.
Ingen ting ville være mer ødeleggende for verdens fattige bønder enn om bøndene i de rike landene nå skulle få enda mer penger. De fattige har jo ingen mulighet til å bygge opp et tilsvarende støttesystem. Når neste krise kommer, vil de mest utsatte antageligvis stå enda dårligere rustet enn i dag.
Dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike, ville Vesten nok en gang fremstå som hyklere i de fattiges øyne. På kort sikt ville en økning av vår produksjon kanskje bidra til å stabilisere prisene, men det ville skje til en langt høyere pris enn om vi satset i utviklingsland. Det ville også frarøvet dem muligheten til få styrket en helt sentral næringsgren og tjene gode penger på det.
Når Erik Solheim kaster milliarder over Brasil for å redde regnskogen, er det fordi en klimakrise også vil ramme oss selv. Men matkrisen er det bare de fattige som dør av, og distriktsinteressenes sentrale posisjon i norsk politikk umuliggjør foreløpig en redningsaksjon som innebærer en maktforskyvning til fordel for fattige bønder.
Det beste vi kan håpe på er at den internasjonale matkrisen øker vår forståelse for at vi lever i et globalt skjebnefellesskap når det gjelder noe så sentralt som næringsmidler. Hvis det rokkes ved det utopiske idealet om matvaresuverenitet, kan andre slutninger komme snikende.
.. og her kommer motinnleggene:
«Franske og norske bønder vil gjerne utnytte matkrisen til å gjøre det enda verre for sine fattige kolleger i Sør», skriver Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet den 2. mai. Han skriver også at «Vesten nok en gang [vil] fremstå som hyklere i de fattiges øyne», dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike.
Jørgensen hevder at de rike landenes subsidieringsregimer er blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Han har rett i at dumping av sterkt subsidiert mat fra rike land i utviklingsland er et stort problem og at det har ødelagt mye for landbruket i utviklingsland. Siden han kommer med så sterke beskyldninger mot norske bønder burde han kanskje ha nevnt at Norge ikke eksporterer landbruksprodukter til utviklingsland, at de norske bondeorganisasjonene har gått sterkt ut mot dumpingen av landbruksprodukter i utviklingsland, og at de er enige i at den norske eksportstøtten til ost til USA, skal fjernes.
Subsidier til landbrukssektoren er langt mer enn eksportstøtte. Det blir derfor svært unøyaktig når Jørgensen generelt omtaler subsidiering av matproduksjon i rike land som et problem for fattige bønder i utviklingsland. Svært mange organisasjoner for fattige bønder i Sør står sammen med sine yrkessøstre og -brødre i Nord om at alle land må ha rett til å støtte matproduksjon til egen befolkning, samtidig som alle former for eksportstøtte fra rike land må forbys.
Jørgensen skriver at det høye tollvernet har gjort det nesten umulig for bønder i utviklingsland å komme inn på markedene i rike land, herunder Norge. Men det er ikke toll på import av varer til Norge fra de 50 minst utviklede landene (MUL) i verden. Likevel utgjør importen av matvarer fra disse landene bare en kvart prosent av den totale matimporten til Norge.
Det bør også nevnes at det ikke er toll på import til Norge på 36 prosent av tollinjene for mat. Samlet utgjør importen fra utviklingsland likevel bare rundt 15 prosent av matimporten til Norge. Det er dessuten i svært liten grad de fattige bøndene som står for eksporten. Brasil er kanskje det fremste eksemplet på at noen av de bedre stilte utviklingsland har eksportrettet industrilandbruk parallelt med et stort antall fattige bønder på små gårder som produserer for eget forbruk og lokale markeder. I 2006 (siste tilgjengelige tall) importerte Norge landbruksprodukter og næringsmidler for nesten 1,5 milliarder kroner fra Brasil. Bare seks andre land eksporterte mer til Norge.
FNs organisasjon for mat og landbruk sier det er behov for å øke matproduksjonen med rundt 60 prosent i perioden 2000 til 2030. Samtidig vil matproduksjonen kunne gå drastisk ned i store områder på grunn av klimaendringer. Det er også nødvendig å legge om mye av den høyintensive dyrkingen fordi den ikke er bærekraftig på lang sikt. Det er noen av grunnene til at Utviklingsfondet sammen med svært mange andre organisasjoner både i utviklingsland og i rike land fremmer prinsippet om matsuverenitet og mener at alle land bør ha rett og plikt til å sikre basismat til egen befolkning, primært gjennom egen bærekraftig produksjon.
Å opprettholde og styrke matproduksjonen i Norge basert på egne naturressurser og på en bærekraftig måte er etter Utviklingsfondets syn også å være solidarisk med utviklingslandene. Vi har dekning for dette synet hos de fleste av våre mange samarbeidspartnere i utviklingsland.
At Jørgensen er uenig med oss, er jo greit, men det hadde vært fint om han fremmet en saklig debatt istedenfor å komme med beskyldninger og påstander. Han styrker heller ikke den viktige faglige debatten med sin henvisning til at Utviklingsfondets medarbeider Aksel Nærstad var leder av RV for 13 år siden og at han «kan mistenkes for å mene det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake …» En slik debattform bør vi spares for – Nærstad fremmer i denne debatten standpunkter som reflekterer Utviklingsfondets syn og politikk.
Arvid Solheim
Daglig leder i Utviklingsfondet
Jeg har fått med meg at Sten Inge Jørgensen ikke har stort til overs for norske bønder, men til og med jeg ble overrasket over argumentasjonsrekken han hadde stablet på bena i Morgenbladet 2. mai. Et av Jørgensens hovedargumenter er at vi med høye tollmurer hindrer bønder i u-land i å komme inn på våre markeder, og at de dermed ikke får «inntekter som kunne vært brukt til investeringer for å effektivisere driften lokalt».
Nå har erfaringene de siste tiårene satt noen skudd for baugen i forhold til ideen om «cash crops». Et annet poeng er at vi faktisk har hatt nulltoll for de fattigste landene i verden lenge allerede, men EØS-avtalen gjør at nesten all mat vi importerer uansett kommer fra EU. Jeg tror likevel den groveste feilen Jørgensen gjør er en annen. Det oppstår problemer når vi opererer med grupper som er for grove og karikerte – da tilslører analysen mer enn den avslører, og den feilen gjør Jørgensen når han deler opp verdens bønder i fattige bønder i u-land på den ene siden, og rike bønder i Vesten på den andre.
Det første åpenbare poenget er at ikke alle i fattige land er fattige. Mange u-land er fremdeles preget av en stor grad av førkapitalistisk økonomi, med store godseiere som eier det meste av jorda. Disse er ikke fattige, og det er disse som produserer for eksport. Fattige bønder er derimot avhengige av hjemmemarkedet, og nedbygging av tollbarrierer vil gjøre disse svært sårbare for EU og USAs periodevise dumping av varer. Samtidig vil økt eksport føre til at mer produksjon blir styrt over til luksusmatvarer rettet mot Vesten, og slik gå ut over tilbudet av basismatvarer lokalt. Jørgensens strategi vil kunne bety massesult.
I forhold til norske bønder er også Jørgensens argumentasjon overraskende svak. Bønder i Vesten, er heller ikke en homogen gruppe. Historisk har Norge vært preget av et i globalt perspektiv sunnere småskalalandbruk enn det fabrikkjordbruket vi finner i mange andre vestlige land. Så skulle man tro Jørgensen ville støtte opp om et jordbruksoppgjør som ville kunne opprettholde dette, men i Jørgensens verden blir til og med det at det ikke går an å leve av å drive en gård i Norge et argument for at bøndene har det for bra. Likeledes blir det at full matsuverenitet er umulig et argument mot at man skal forsøke å ha stor grad av matvaresikkerhet.
Når Jørgensen uttaler seg kraftig mot eksportstøtte slår han for øvrig inn åpne dører. Bondeorganisasjonene er også motstandere av eksportsubsidier, og småbønder over landegrensene har oppdaget at de har felles interesser. Derfor er Bonde- og Småbrukarlaget organisert sammen med bønder i Sør i den internasjonale Via Campesina, og de slåss der sammen for mange av de tingene Sten Inge Jørgensen slåss mot.
Ronny Kjelsberg
Medlem av Fylkeslandbruksstyret i Sør-Trøndelag (Rødt)
Long time, no see..
Huffda, mitt plutselige bloggengasjement tidligere i år forsvant visst som dugg for den stadig varmere, herlige vårsola. Uansett – jeg er tilbake, mai er her, eksamen nærmer seg og jeg har enda ikke satt skikkelig i gang med bacheloroppgaven enda den skal leveres innen måneden er omme. Hurra. Dermed må ikke mine kjære lesere (som jeg regner med det er ufattelig mange av) get their hopes up, som det heter.
Det kommer muligens noe vettugt snart. Kanskje en reaksjon på uvitende Sten Inge Jørgensens kommentar i sist Morgenbladet om at onde, rike (hallooo??!) norske bønder er skyld i at fattige, afrikanske bønder sulter ihjel fordi vi har lyst til å få LITT mer penger for produktene våre? Som påstår vi dumper vår eksportsubsidierte mat i Afrika (jada, regner med kjempemange afrikanere kjøper massevis av billig Jarlsbergost, er nok der problemet ligger…), mens disse ikke slipper til på våre markeder (selv om vi har null toll til alle verdens 50 fattigste land) slik at de kan eksportere seg ut av fattigdommen med mat en stakkars studine som meg skulle trodd de kanskje hadde litt godt av å spise selv. Men hva vet vel jeg…
Men ja – jeg har det litt travelt fremover, så den helt store bloggpostmengden bør ikke forventes.
See ya’all soon!
Alle skal ikke med
Dette var overskrifta på en Dag og Tid-artikkel i februar, som gjorde meg hinsides forbanna. Jeg visste forsåvidt om problemet fra før, men ikke at det var så ille…
Det jeg snakker om er AFP-ordninga. Forsåvidt ei grei ordning, for de som faktisk får den, men dette er på langt nær de som virkelig burde fått den. Bønder, fiskere og selvstendig næringsdrivende har f.eks. ikke rett på noen AFP-ordning, selv om de betaler en like stor andel av lønna si til Folketrygda de og, som de som får AFP. Forskjellen er bare at de ikke er fagorganiserte og arbeider i virksomheter med tariffavtale. LO og AP mener dermed at de ikke fortjener å få pensjonere seg tidlig og motta støtte, til tross for at det er i denne gruppen man finner de som er de virkelige sliterne i arbeidslivet. De hører tydeligvis ikke til det samme “alle” som i APs “alle skal med”.
Ta bønder. Dersom du er bonde, kan du pensjonere deg i en alder av toogseksti. Da mottar du 100.000 kr i året å leve for. Ikke akkurat fett… Dessuten får du ikke pensjonspoeng for disse stakkars kronene, og du er nødt til å føre over gården på en etterkommer. Har du ingen etterkommer å gi gården til? Nei, da får du vel drive videre da, uansett hvor sliten du er, eller selge.
Hadde du derimot vært lærer, kost deg med lange sommerferier, påskeferier, juleferier, høstferier og vinterferier, samt sittet på rumpa stort sett hele dagen; se da kunne du derimot fått deg en pen liten sum årlig gjennom AFP. Og var du en industriarbeider som har tjent 334.000 kroner i gjennomsnitt, ville du med dagens ordning få 187.000 i AFP. Hadde bonden tjent samme beløp, ville han fortsatt bare fått 100.000.
Jeg skal ikke rakke ned på lærerne, de gjør en utrolig viktig jobb, det er ikke det. Poenget er bare å illustrere hvor urettferdig en slik ordning er. Bønder har ikke en gang ferie, og jobber beinhardt fysisk hver dag, hver uke og hver måned. Har man dessuten dyr, kommer stort sett dyras helse før bondens. Det er ikke særlig sjokkerende at kroppen da er utslitt når en er blitt 62.
Grunnen til at jeg brenner slik for denne saken, er fordi jeg nå ser hva den fører til i praksis. Faren min er selve bokeksemplet på hvor håpløs denne ordningen er. Han er nylig blitt 62 år, gåen i rygg og skuldre etter å ha drevet familiegården i 46 år og for lengst klar for å kutte ned på arbeidsmengden. Han har nå rett til å gå av med den tidligpensjonsordninga som tilbys bønder. Alternativet til gårdsdrifta er altså å leve for 100.000 i året, samt å overføre gården til meg eller min 1 år yngre bror. Siden jeg er student, er det umulig å føre gården over på meg; da får jeg ikke lenger rett på støtte fra Lånekassa, siden jeg som gårdseier ville hatt for stor ”formue” til å motta stipend. Broren min er nyutdanna styrmann i utenriksfart, og har få planer om å kutte ut dette lukrative yrket for å slite på et småbruk. Ordningen gjør det også umulig for faren min å føre gården over på mora mi – da må de i så fall skille seg først… Så da går han der og jobber med isjiassmertene sine, og med skulderbein som gnisser mot hverandre fordi leddputene er slitt bort etter et liv med tunge løft. Dag ut og dag inn. Avløsning er det lite av, for det er ingen som gidder å jobbe som kommunal avløser på ei lita øy, når man kan ta seg jobb i industrien eller på båt, og tjene minst det dobbelte.
Det er bittert for en datter å se på dette, og enda bitrere er det å vite at SP sitter i regjering med AP og er med på å tillate denne urettferdigheten, når faren min har vært politisk aktiv hele sitt voksne liv for nettopp dette partiet. Dette MÅ vi endre på, og det kjapt! Mange syns AFP-ordningen er overflødig uansett, men jeg mener den er overflødig så lenge den ikke gis til de som faktisk fortjener den… Nå syns jeg i grunn fagforeningsfolket har fått nok makt for en stund.
Det snør, det snør…
Det skjer jo søren meg hvert år nå. Snøen altså. Den kommer ikke til jul. Neheheeei da… Jula er grønn og våt. Nissen må bytte fra slede til bil snart. Men kommer den i januar da? Eller februar? I vintermånedene? Niks. Da regner det. Kaldt og surt vinterregn, med stormkast og vrengte paraplyer.
MEN! Hva skjer når kalenderen endelig bikker mars, den første vårmåneden, når snøklokker og krokus står i full blomst, påskeliljene knopper seg og dagene blir lengre? Joda – DA kommer snøen vettu. Og fryser i hjel de søte, små blomstene. Lager brunt byslaps i gatene og er bare til bry. Det skal sies: Jeg liker ikke snø. Slik sett er det litt småkjipt å bo i Norge. Jeg er absolutt ikke født med ski på bena; jeg syns langrenn er drepende kjedelig og kan ikke for mitt bare liv fatte at folk oppsøker fjellet og metervis med snø i påska når våren endelig er kommet.
Det skjedde igjen i morges. I går satt jeg ute i sola med kaffe mocca og Morgenbladet, i dag vasser jeg i slaps. Pokkers snø. Den bør søren meg være borte til jeg reiser hjem på påskeferie, for da skal jeg prøvekjøre lillebrors sportsbil.
Tigrene styrer landet
BA rapporterer i dag (27.02.08) at regjeringen er svært Oslo-dominert, og da særlig fra et vestlandsperspektiv. Dette er helt riktig, og ikke så rent lite tankevekkende.
De fire vestlandsfylkene, fra Møre og Romsdal i nord, til Rogaland i sør, har tilsammen 13 representanter i regjeringsapparatet (dvs. statsrådene + deres statssekretærer og politiske rådgivere), mot Oslo og Akershus sine 32! Det er litt forskjell, og det er ikke akkurat merkelig om denne skjeve sammensetningen får konsekvenser ift. ressursfordeling og bevilgninger.. I så fall er det på grensen til et demokratisk problem, siden en del av landet da vil bli forfordelt i forhold til resten (noe man ofte ser temmelig tydelige indikasjoner på).
BA sammenligner også antall innbyggere per representant. Gjett hvilket fylket som kommer aller dårligst ut, med hele 245 385 innbyggere bak sin ene representant? Riktig – Møre og Romsdal det ja. Heldigvis for oss er den ene representanten en Senterpartist:) Men selv ikke kvalitet foran kvantitet holder i denne sammenhengen; Oslo har bare 26 675 innbyggere for hver av sine 21 representanter.
Dette er noe regjeringen må tenke litt på framover. Det er greit at personenes dyktighet og innsatsvilje skal telle mer enn hvor man kommer fra i annsettelsen til en slik jobb, men jeg nekter å tro at det bare fins kompetente folk i hovedstadsområdet. Heldigvis har vi i Senterpartiet ikke overraskende den beste geografiske spredningen på våre representanter. Desentralister som vi er, vet vi at smarte og dyktige folk finnes i hele landet, og at man faktisk til og med kan ha litt videre perspektiv på enkelte områder, dersom en ikke har tilbrakt hele livet inne i Oslo.
Nå sier jeg ikke at Oslofolk er inkompetente, jeg sier bare at andre også kan gjøre en god jobb i regjeringskvartalet - det er en vesentlig forskjell her. Så til AP og SV spesielt: det er mulig å finne en statssekretær nord for Sinsenkrysset og, altså…
Ververi
Ja, forresten.. Jeg bør vel nevne vervene mine. Sånn at folk kan sette meg i politisk bås og slikt.
- Leder i Bergen Senterstud (sammen med Anja!)
- Nestleder i Hordaland Senterungdom
- Styremedlem i Studentsamskipnaden i Bergen
- Grøn Liste-representant (lista Bergen Senterstud stiller til studentrådsvalget ved UiB)
- 9. vara til kommunestyret i Aure kommune (OK da, denne tok jeg bare med på gøy:)
Ellers har jeg hatt små 0g store verv innen studentpolitikken, f.eks. som fagpolitisk ansvarlig i NSU Bergen i fjor.
Akkurat nå jobber jeg i tillegg som organisasjonssekretær i Hordaland Senterparti, men jeg har strengt tatt bare 4 arbeidsdager igjen…
Og så er jeg liksom heltidsstudent da. Tida flyr, og bacheloroppgaven skal være ferdig i mai. Jaddah..
Anagram – Raga man
Anagrammer er artige. Jeg er ganske gode på å løse dem, og syns det er ufattelig gøy å lage nye. Her er noen tilfeldige, småfestlige versjoner av navnet mitt fra et anagramprogram (A Gram Argon Ramp):
KAREN GOLMEN:
General Monk (generalmunken, det er meg!)
Mangle Krone (min personlige favoritt)
Earn Gel Monk (å tjene seg en gelemunk må jo være gøy?)
Earn Leg Monk (.. eller fortjene en munk, MED bein denne gang?)
Gal Knee Norm (tullete kneregel)
Groan Elk Men (jeg stønner over elgmenn! Mmm, niiiice..)
Organ Elk Men (.. og var det dette jeg stønnet spesielt på grunn av? Knis..)
Sjå kor artig ein kan ha det i kvardagen du…
“Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred!”
Noen har De 10 Bud, andre har Koranen. Selv har jeg Nordahl Grieg:
Til Ungdommen
av Nordahl Grieg
Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm
-vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.
Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
Har alltid vært utrolig fascinert av dette diktet, og det har i det siste gått opp for meg at det i stor grad tilsvarer min livsfilosofi på et vis.. Denne brennende troen på mennesket og dets verdi, og det å kjempe med kunnskap i stedet for våpen, er budskap som treffer meg midt i hjerterota. Jeg er uttalt pasifist, og har ikke tro på at vi løser konflikter med mer krig og uenighet. Så fra nå av, når mine militærglade sentervenner skal debattere forsvarspolitikk med meg, skal jeg konsekvent og uten unntak svare med Til Ungdommen-strofer: “Krig er forakt for liv. Fred er å skape.”
(Liten kuriositet til slutt: Diktet ble i sin tid skrevet til NSU:) Artig for en liten NSU-pamp som meg!)
Don Quijote
I hjemkommunen min har illsinte innbyggere som er motstandere av vindmøller dannet EVAK, Et Vindmøllefritt Aure Kommune. Det er ikke bare navnet som virker lite gjennomtenkt; noen som har hørt om klimautfordringer? Mangel på energi i Midt-Norge? Fornybar og ren energi heller enn fossil og forurensende? Tydeligvis ikke..
Det er en del utfordringer med vindmøller. De kan skade dyreliv, som havørnene på Smøla, og ja – jeg skjønner at de kan virke visuelt forstyrrende i et vakkert naturområde. Dessuten vil vi selvfølgelig helst ha de langt ute i havet hvor vi ikke ser dem alle sammen. MEN, når da denne teknologien ikke fins enda, og vi trenger ny energi NÅ, så syns jeg noen møller her og der er en ekstremt liten pris å betale for mer energi uten CO2-utslipp. Overvåk området et års tid, sørg for at møllene ikke plasseres i viktige dyrehabitat og bygg de et stykke unna allfarvei og på steder hvor man allerede har gjort visse inngrep i naturen. Jeg kan ærlig talt ikke fatte hva som er problemet. Det skal legges til at jeg ikke syns vindmøllene som står og svaier i vinden i horisonten er særlig stygge heller jeg da, der jeg ser de fra vågen uti Golma.
Slutt å syt, og tenk littegrann lenger enn deres egen nesetipp. Vindmøllene kommer nok uansett. Det gikk ikke så bra med Don Quijote heller…
Velkommen, velkommen..
Siden min gamle blogg, Nytt Fra Kjeller’n på blogg.sol.no, plutselig ble omgjort til en slags sjekkeportal, fant jeg ut at jeg ga opp hele opplegget og levde et liv i anonymitet. Men som dere vet, en engasjert jente som meg klarer ikke å la være å uttale seg og mene ting om andre ting særlig lenge, så nå er tiden inne for å komme med småkvass samfunnskritikk og mer eller mindre vettuge tanker og filosoferinger på web’en igjen. Selvfølgelig blir det også en del useriøsiteter – kanskje mest det egentlig. Den som lever får se..
Velkommen som leser er du i alle fall, og kommenter your ass off dersom du er enig eller uenig i det jeg skriver. Fri debatt er bra for demokratiet, har jeg hørt.
Vi blogges!
