Karens krok

Bloggen lider av studentlivet tydeligvis. Vel, vel. Her kommer i alle fall litt oppdateringer siden sist.

Først av alt; jeg bor i Bergen igjen. Sært, men veldig hyggelig! Lien er mitt nye hjem, som jeg deler med 3 andre hyggelige studenter. Og så har jeg flyttet inn på min gamle lesesal, Lindstrøms. Man er da blitt «heltidsstudent» igjen. Det er fint det og, men jeg savner min gode, gamle studiekamerat Steinar da. Men ja, det går i lesing, tenking, kaffedrikking og smugkikking på han søte, blonde på innerste rekka. Godt, gammel lesesalsliv altså. Føles nesten ikke som om jeg har vært borte. (Noe jeg egentlig ikke helt liker, siden jeg strengt tatt har vokst mye som person på året mitt i Oslo, for å si det på en litt klein, selvhjelpsbok-måte…)

Anyways – jeg gjøre mye annet enn å studere da. Altfor mye, strengt tatt. Føler meg som ukependler til Oslo med all denne studentpolitikken. Men nå er det jo alltid veldig, veldig kjekt å komme til Oslo igjen da, så jeg klager ikke… Dessuten skal jo jeg og faggjengen min få utforme politikken til Norsk Studentorganisasjon på både dimensjonering og organisering av høyere utdanning samt utdanning og forskning. Kommer vi til å jobbe oss ihjel? Ja. Blir det utrolig bra politikk av det? Ja. Så er det verdt det? Ja. Håper jeg. Moro blir det uansett!

Og så var det denne partipolitikken da, som jeg helt har lagt på hylla. Men så klarer jeg jo ikke slutte å mene ting..så da får jeg få det ut her.

Først av alt: statsrådgavehysteriet. Jada, jada, klart de skulle rapportert det og skattet og ikke tatt i mot dem in the first place og alt det der, men come on; de har sagt unnskyld, det skal bli strengere rutiner – bli ferdig med det! Det er så ufattelig mange vitkigere ting som skjer her i verden mediene kunne skrevet om! Samme dag som Magnhilds omstridte armbånd var førstesidestoff i omtrent samtlige medier dukket følgende nyhetssak opp på dagbladet.no (som jeg for en gangs skyld faktisk sjekket den dagen): http://www.dagbladet.no/2010/09/10/nyheter/afghanistan/utenriks/krigsforbrytelser/13324058/ Hva med å skrive litt mer om hva som faktisk foregår i Afghanistan, hvor soldater vi liksom er allierte med slakter uskylde sivile og tar fingrene deres som jakttroféer? Eller hva med å skrive om hva som skjer etter flommen i Pakistan? Eller har de kanskje på magisk vis fått ordnet opp i alt siden vi ikke hører noe mer om dem? Og hva med en kritisk sak om nykolonialiseringen av Afrika, hvor Kina og India sikrer seg jordbruksareal for å fø egen befolkning, når afrikanerne åpenbart trenger denne jorda og maten selv? Dette er bare tre av omtrent en milliard viktigere ting media kunne brydd seg med heller enn noen smykker og tepper.

En annen sak er disse kraftlinjene. Jeg er selvsagt mot godt synlige luftspenn og for stor inngripen i ellers uberørt natur, men dette vestlandsopprøret kan jeg styre meg for, bygdejente og desentralist aldri så mye. Anne Viken skrev nylig en helt glitrende kronikk (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3806065.ece) om hvordan distriktene må slutte å fremstille seg som sutrende, Oslo-overkjørte turistdestinasjoner med lite annet å tilby enn fjord og fjell. Bygda er jo så utrolig mye mer! Klart naturen er et pluss, med frisk luft, fantastiske landskap, sjø og ikke minst god plass til en selv, barn, dyr og alt hva man nå enn måtte ønske å ha. Men dette er ikke i seg selv nok for en ambisiøs twenty-something som har studert i mange år i storbyen, og har vent seg til å ha alt av kulturtilbud, varer og tjenester i umiddelbar nærhet. Bygda må tilpasse seg. Som Anne Viken skriver: «Det virkar som om mange ikkje har forstått at mange av oss som tilhøyrer generasjon X er høgt utdanna og kan velge og vrake i arbeidsplassar over heile landet, samt i utlandet. Kvifor skal vi velge å busette oss i ein utkant med dårlige vegar overkjørt av cruiseskip, eit område utpeikt som kjelde til underhaldning og kvile av hjernen både av mange som bur der, og av sterke ekstreme krefter? Samfunnet må gi ut ny informasjon, eventuelt tilpasse seg oss, ellers kjem vi ikkje flyttande. Dei færraste aktuelle tilflyttarar tenner på turistreklame, ekstrem natur og overkøyringsretorikk. Det trengs arbeidsplassar og infrastruktur.» Det er så sant som det er sagt. Distriktene må legge av seg mindreverdighetskompleksene, og heller begynne å fremstille seg som attraktive steder hvor man kan leve et godt liv, både privat og profesjonelt. De må vise hva som er unikt med deres region, tilby spennende arbeidsplasser, satse på gode velferdstilbud (som faktisk ofte er bedre på bygda enn i byen) og tenke nytt i kulturtilbudet. Dette er ikke bare et lokalpolitisk ansvar; sivilsamfunnet med alle sine lokale ildsjeler som gjør et fantastisk frivillig arbeid må også komme på at det kanskje kan være en idé å finne på mer på bygda enn å springe på fjellet eller drive korps. Det er så mange der ute som holder på med utrolig spennende ting innen musikk, kunst, kultur og en enorm mengde lag og klubber – hvorfor kan man ikke styrke og fremme disse, og vise fram for potensielle tilflyttere alt hva en kan engasjere seg i? Og hvorfor ikke oppfordre – og kanskje til og med tilby litt støttemidler – til at noen av disse tilflytterne (eller hjemflytterne, som det faktisk som oftest er) starter sin egen kino, kafé, pub eller danseskole? Det er mange muligheter. Man må bare ikke være så redd for å prøve noe nytt. Bygdedyret kommer ikke og spiser en opp av den grunn nemlig.

Vel. Da var det sagt.

For å gjøre mitt lille personlige bidrag for å få unge, smarte, kreative sjeler til å flytte til distriktet mitt f.eks. (Nordmøre altså) legger jeg herved ut noen bilder av herligheten som jeg tok i sommer. Merk at det her er bilder av uteliv, kulturtilbud, lokalhistorie og ny, miljøvennlig teknologi. Ingen natur. (Selv om den er utrolig fin den også altså. Bare så det er sagt.)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Legger her ut et godt og reflektert svar på en serie (også svært gode) kritiske kronikker om norsk kjøttproduksjon skrevet av Siri Martinsen fra Noah. Selv om det er mange gode innspill hun kommer med, som næringa definitivt bør ta med seg – særlig når det kommer til dyreveldferd – mener jeg debattanten under kommer med et motsvar som er helt på sin plass. Kjøttproduksjon er faktisk nødvendig, men jeg er helt enig i at den i langt større grad må drives bærekraftig og økologisk, og med et sterkt fokus på at dyra skal ha det bra. Norsk broilerproduksjon er f.eks. helt forkastelig. Poenget er at det nettopp er bærekraft og dyrevelferd som ofres på økonomiens alter, i en enormt underbetalt næring hvor den jevne (og i all hovedsak velstående) forbruker overhodet ikke er villig til å betale det det faktisk koster å produsere maten vår på en god måte. Oppfordrer forøvrig alle til å følge kronikkserien til Martinsen og eventuelle påfølgende debattinnlegg på morgenbladet.no. God lesning!

Leder av NOAH, Siri Martinsen, deler i Morgenbladet sine velreflekterte synspunkter på kjøttproduksjon med leserne. Martinsens sterkt ideologiske omgang med empirien fra feltet, skal jeg la ligge i denne omgang. «Dyrevernernes» a priori forutsetninger om at dyr alltid har det bedre som ville enn som husdyr hos mennesker, går kjønnsforskernes dogmatiske holdninger en høy gang. At det er en dyrevelferdsmessig vesensforskjell mellom en overfôret broilerkylling på den ene siden, og et lam som har levd hele sitt liv ute i guds frie natur, på den annen side, synes ikke å forstyrre Martinsens totalavvisning av husdyrhold.

Motstandere av husdyrhold ynder å fremstille forbrukerne som uopplyste gisler for kjøttbransjens markedsføringskampanjer og organisasjoner. Dette til tross for at kjøttforbruket er sterkt økende over hele verden, også i land uten institusjoner som Opplysningskontoret for kjøtt. Særlig i vårt eget land er den radikale økningen i konsumet av kylling og kalkun etterspørselsdrevet av en voksende urban, høyt utdannet velstående middelklasse. Jeg finner det svært paradoksalt at denne gruppen forbrukere (i statsvitenskapen kalt «velgere») har økt konsumet sterkt av kjøttslag fra produksjonene med de største dyreetiske betenkelighetene. Utviklingen er selvfølgelig et resultat av velgernes kontinuerlige krav om stadig billigere kjøtt. Det er rimeligere å produsere kylling enn eksempelvis lam. At slike produksjoner utelukkende er kraftfôrbaserte, forverrer situasjonen ytterligere.

Martinsen har derfor helt rett i at dagens kjøttproduksjon på verdensbasis både er et miljøproblem og et ressursproblem. At verdens økte kjøttkonsum utgjør et økende miljøproblem er åpenbart for alle som har giddet å følge med på feltet de senere årene. Dette både fordi kraftfôrproduksjonen er arealkrevende og fordi drøvtyggere er metangassprodusenter. Likevel trenger verden noe kjøttproduksjon, av både miljø- og ressurshensyn.

Ressursmessig konkurrerer særlig den kraftfôrbaserte kjøttproduksjonen om råvarer som kunne blitt menneskemat direkte. Denne konkurransen (fremdrevet av verdens økende middelklasse) øker arealbehovet og prisene på de strategiske nødvendighetsgodene som korn, mais, ris og soya. Senest i 2008 var det usikkert om det var tilstrekkelig av disse råvarene for å dekke verdens etterspørsel. Resultatet var i perioder en dobling av prisene. For norske forbrukere er det i beste fall bare irriterende når brødene ble noen kroner dyrere (råvareandelen av brødets totalpris utgjør 2 – 4 kr). For befolkningen i verdens u-land (som i sum er blitt netto matimportører) var doblingen av råvareprisene bokstavelig talt drepende. Verdens økende befolkning, økende middelklasse og usikkerheten rundt klimaeffektene på råvareproduksjonen kan, raskere enn vi aner og liker, bringe det internasjonale matvaremarkedet tilbake til 2008-situasjonen. Eksempelvis handles i skrivende stund hvete på den internasjonale råvarebørsen i Chicago for levering sommeren 2012, til en pris som ligger nesten 40 prosent høyere enn dagens hvetepriser. Hvorfor utløser så dette behov for noe kjøttproduksjon?

En reduksjon av verdens kraftfôrbaserte kjøttproduksjon, vil frigjøre arealer og råvarer til menneskemat. Befolkningsøkningen vil likevel på sikt øke behovet for mat produsert på ressurser mennesker ikke kan nyttiggjøre seg direkte, men som kan bli menneskemat i form av kjøtt. På den ene siden kan drøvtyggere nyttiggjøre seg ressurser som finnes i enorme mengder i utmarka – gressvekster, busker og trær. Å få velgerne i vestlige demokratier til å akseptere prissystemer som favoriserer kjøttproduksjon på utelukkende gress og utmarksressurser på bekostning av de kraftfôrkrevende produksjonene, vil dog være en gigantisk utfordring. Mønsteret er likt i alle vestlige i-land: Jo mer velstående middelklassen blir, jo billigere skal maten være.

På den annen side medfører matproduksjon og matkonsum avfall (i Norge hiver vi 25 prosent av all omsatt mat). For verdens voksende befolkning er dette avfallet langt mer verd som eksempelvis kjøtt av griser som kan omdanne matavfallet til kjøtt enn som kompostjord produsert på i-landenes enorme avfallsstasjoner.

For å summere opp: Problemet med dyreetiske betenkelige kjøttproduksjoner lar seg løse – om velgerne vil. I en ikke altfor fjern fremtid vil verdens jordbruk kunne få problemer med å levere nok mat til verdens økende befolkning selv om vi kutter sterkt i de kraftfôrkrevende kjøttproduksjonene. Verden vil derfor også måtte produsere mat på ressurser som ikke er direkte tilgjengelige for mennesker, men som er det indirekte gjennom kjøttproduksjon. Det er fullt mulig å gjøre dette på en måte som ivaretar dyrenes behov. NOAH må velge om de fremover ønsker å være med og diskutere hvordan (jeg stiller gjerne på seminar), eller om organisasjonen heller vil fortsette å være en selvstigmatisert ytterliggående dogmatisk gruppe med svært begrenset innflytelse på dyrevelferdsfeltet.

Dag Høiholt-Vågsnes
Landbruksdriftsrådgiver

Jeg er bostedsløs for tiden. Det er ikke så kjekt, når studiestart bare er en måned unna. Greia er at prisene i Bergen er blitt helt hinsides alt som kan kalles fornuftig på det ene året jeg har vært borte.. (Okei da, kanskje siden sist jeg var på boligjakt i Bergen, noe som strengt tatt er mer sånn 2 og et halvt år siden.) Men å skulle betale 4500 kroner for et rom på 10 m2 i et 5-mannskollektiv syns jeg er galskap – det ER bare ikke verdt så mye. Uansett. Heldigvis for meg vet jeg at det på et eller annet vis vil ordne seg. Jeg får meg alltids en deltidsjobb for å spe på studiestøtta mi og om alt annet skulle gå galt, har jeg alltids foreldrebanken som kan spytte i litt til husleia..

Så heldig er det ikke alle som er.

Er det en ting som burde vært gjennomregulert her til lands, så er det boligmarkedet. De kommunale boligene og samskipnadenes studentboliger kan gi noen få et billigere sted og bo og virker prisdempende ellers i markedet – men det er bare en dråpe i havet. Resten av oss må punge ut så godt som hele stipendet eller store deler av lønna til husleie, og betale blodpris til bolighaier og andre som er så heldige at de har eiendom i byene. For ikke å snakke om hva det koster å prøve å få kjøpt seg en leilighet når man er ung og ønsker å etablere seg. Det er nærmest umulig dersom man ikke har foreldre som kan bidra.

Jeg skulle ønske de rødgrønne faktisk fikk gjennomført den sosiale boligpolitikken de ønsker seg. Jeg skulle ønske 1000 nye studentboliger i året bare var første del av en massiv utbygging. Og jeg skulle ønske jeg hadde en hybel snart. En jeg har råd til.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, ble jeg smått provosert av Sten Inge Jørgensens kommentar om kravet til jordbruksoppgjøret i Morgenbladet 2. – 8. mai. Siden da har det kommet et rimelig bra forhandlingstilbud fra staten, og det blir spennende å se hva som blir resultatet.

Uansett – heldigvis ble ikke Jørgensens feilaktige kommentar stående ubesvart, og jeg refererer nå både hans tekst, samt to gode motsvar i denne ukens Morgenbladet. Det skal dessuten legges til at Jørgensens argumentasjonsrekke er særdeles typisk for høyresida, jeg har selv møtt dette selv i mange debatter. Like feil er det like fullt, og jeg aner ikke hvor disse forestillingene kommer fra. Fakta er det i alle fall ikke! 

Here it goes: